Illustrasjonsfoto av Fibonacci. Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en

Leserinnlegg av Bjørn Christian Rødal.

Nasjonalismens spøkelse er på ferde i Europa. Matteo Salvini vil ha Italia for italienere, Viktor Orbán vil ha Ungarn for ungarere, og selv i lille Danmark fikk det splitter nye, åpent nasjonalistiske partiet Stram Kurs, med den Trump-aktige rabagasten Rasmus Paludan i spissen, nesten to prosent av stemmene ved folketingsvalget for noen uker siden.

Folk og etnisitet

For mange, særlig det nåværende globale liberale konsensusregimet, virker denne utviklingen uforståelig og skremmende. Begrepet «nasjonalisme» vekker ofte sterke, negative reaksjoner. Hovedgrunnen til dette er kanskje at nasjonalisme ofte forbindes med en politikk som knyttes til at det biologisk sett finnes forskjellige folkeslag. Jeg mener at en åpen debatt om dette spørsmålet slett ikke hadde vært så skummelt eller ufornuftig som mange vil ha det til – men selv hvis det hadde vært det, ville ikke det i seg selv motbevist nasjonalisme som en politisk modell.

Nasjonalister er nemlig ikke først og fremst opptatt av rase, men av etnisitet. (“Etnokulturell” er et annet begrep som kan benyttes synonymt med begrepet “etnisk”.) Nå er det kanskje naturlig å tenke at du ikke kan ha etnisitet uten rase. Nærmere bestemt er det lett å tenke seg at etnisistet bare er rase pluss kultur. En etnisk nordmann blir dermed noe sånt som en hvit person som gjør ting på en bestemt, særnorsk måte. Men dette stemmer selvfølgelig ikke. Sett at en etnisk fransk (og dermed hvit) person bestemte seg for å slutte å gjøre ting på sin særfranske måte, og heller begynte å gjøre ting på den særnorske måten og skaffet seg norsk statsborgerskap. Ville dette gjort ham norsk? Derom strides de nasjonalistiske. “Borgernasjonalisten” ville nok svart ja, men “etnonasjonalisten” ville svart nei. Men ville denne hypotetiske franskmannen blitt etnisk norsk? Selvfølgelig ikke – for å være det, trenger han jo norske aner, noe all verdens integreringstiltak ikke kan gi ham. Det dette viser, er at etnisitet ikke bare er rase pluss litt tillært kultur, men en helt annen, mer finkornet kategori.

Et bedre og mer relevant begrep enn «etnonasjonalisme» er “etnopluralisme”. “Etnonasjonalisme” er uansett et overflødig begrep siden den latinske roten av ordet “nasjonalisme” natio og det greske ordet ethnos betyr det samme, og kan oversettes til det norske ordet “folk”. Nasjonalisme er derfor per definisjon knyttet uløselig til folkeslag og etnisitet. “Pluralisme” stammer fra det latinske ordet “pluralis” som betyr ‘noe som består av flere deler’. Vi etnopluralistiske nasjonalister er akkurat like opptatt av kultur og dens nyanser som borgernasjonalisten, men i stedet for kun fokus på kultur kjemper vi for etnopluralisme; et reelt mangfold hvor europas og verdens unike folkelsag alle har sin etnokulturelle identitet og selvbestemmelse.

Tanken om at etnisitet er knyttet til folkeslag, har også en kjerne av sannhet. Både folkeslag og etnisitet handler nemlig om en viss form for avstamning. Et folkeslag kan sees på som en veldig stor, sammenflettet og utvidet familie. Men dette medfører ikke at etnisitet forutsetter rase. Slekt og familie handler også om avstamning, men alle skjønner at du ikke trenger å være opphengt i rase bare fordi du mener at familier finnes og er viktige.

Det er riktignok sant at hvis det finnes noe sånt som “hvit europeer”, da er det å være et medlem av denne kategorien helt klart et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, kriterium for å være etnisk nordmann. Men det samme gjelder familie: hvis “hvite europeere”  finnes, da kan vi være temmelig sikre på at alle mine besteforeldre tilhørte denne gruppen. Hvis det finnes meningsfulle kategorier som skjærer virkeligheten ved leddene, da kan både enkeltmennesker, familier og folkeslag plasseres i slike kategorier. Men dette medfører selvfølgelig ikke at noen av disse kategoriene forutsetter raseteori eller undertrykkelse. 

Etnisitet og krig

En annen vanlig grunn til anti-nasjonalisme, er at nasjonalisme angivelig fører til vold, krig, undertrykkelse og elendighet. Her liker selvfølgelig mange å trekke frem Andre verdenskrig. De mer fantasifulle griper også til andre angivelige eksempler, for eksempel krigene i det tidligere Jugoslavia. Men tilfellet Jugoslavia er et eksempel som kan brukes om det motsatte; det var nettopp på grunn av at forskjellige etniske folkegrupper ble tvunget til å leve tett på hverandre under samme jurisdiksjon som gjorde at konfliktene oppsto.

Slike påstander er dessuten det filosofen Daniel Dennett har kalt en «deepity»: en påstand som bare virker viktig og betydningsfull fordi den er flertydig. Hvis vi fjerner flertydigheten og klargjør betydningen, blir påstanden enten trivielt og uinteressant eller åpenbart usann. Stemmer det at etniske gruppelojaliteter noen ganger fører til krig? Selvfølgelig, men dette gjelder alle slags gruppelojaliteter og oppfatninger. Som pop-fysikeren Neil de Grasse Tyson en gang tweetet i sin store visdom: «Almost all armed conflict in the history of the world came about because opposing sides believed different things to be true». Påstanden er riktig, endog ufrivillig komisk i sin opplagthet. Men selv om påstanden stemmer, medfører det selvfølgelig ikke at vi burde slutte å mene ulike ting eller ha forskjellige oppfatninger om hva som er sant og usant.

Stemmer det så at nasjonalisme har en større tendens til å føre til krig og elendighet enn andre lojaliteter og oppfatninger? Det ser jeg ingen grunn til å tro. Tvert imot, siden nasjonalisme fører til mer etnisk homogene samfunn, som vanligvis er mer fredelige og lykkelige enn etnisk heterogene samfunn. Dette er blant annet blitt bevist av den amerikanske sosiologen Robert Putnam, som slett ikke er noen “etnonasjonalist”. I akkurat denne sammenhengen er det også verdt å merke seg at det ihvertfall ikke er noen grunn til å tro at borgernasjonalismen, som oppstod for alvor under den franske revolusjonens terror, fører til mindre krig og elendighet enn såkalt etnonasjonalisme.

Subteksten i dette argumentet er vanligvis tydelig: Hvis vi blir nasjonalister, da vil seks millioner jøder dø på nytt. Men dette faller på sin egen urimelighet. De som bekjempet de tyske nasjonalsosialistene var like “etnonasjonalistiske” som nasjonalsosialistene selv — kanskje enda mer, for mens nasjonalsosialismen var en slags imperialisme, er det ingen tvil om at motstandsmenn som Max Manus og Gunnar Sønsteby bare ville ha en fremmed okkupasjonsmakt ut av sitt folks land. Nesten alle de allierte soldatene som stormet Normandie på D-dagen, mente ting om etnisitet og nasjonalitet som ville fått dem stemplet som nynazister i dag. Dessuten ligger det en dobbeltstandard og lurer i dette «Holocaust-argumentet». For hvem mener vel for eksempel at de historiske faktaene om Ghengis Khans herjinger, som tok livet av omtrent 40 millioner mennesker, gjør at mongolene ikke lenger har krav på en nasjonal identitet?

Vi kan videre vise til at under den globale liberale verdensorden, som vokste frem siden Andre verdenskrig og etablerte sitt ubestridte hegemoni etter jernteppets fall, så har millioner av sivile, kvinner og barn, i tillegg til soldater blitt drept og lemlestet i en rekke intervensjonskriger i den globale liberalismens navn. Når man ser det i dette perspektivet så er det ingenting som tilsier at nasjonalisme er mer krigersk enn den globalistiske liberalismen. Heller motsatt. Som om dette ikke skulle være nok kan man også trekke frem at den liberale globalismen er en større trussel mot miljøet og naturvern enn nasjonalismen noen gang har vært. Det globale liberale hegemoniet legger opp til åpne grenser med fri flyt av folk, arbeidskraft, import og eksport, noe som stadig legger økende press på økosystemet vi tilhører. Dette hadde vært lettere å regulere til et bærekraftig nivå i en nasjonalistisk setting der hver nasjon i større grad la vekt på selvstendighet ved å forsørge seg selv.

Kultur, biologi og slektskap

Men hvorfor være en etnokulturelt orientert nasjonalist? Iblant hører man at borgernasjonalister, også kjent som “kulturnasjonalister”, er opptatt av kultur og idealer, mens såkalte “etnonasjonalister” bare er opptatt av avstamning eller hudfarge. Det er et falsk dikotomi.
På samme måte som politikk er nedstrøms fra kultur, mener vi at kultur også er nedstrøms fra noe annet, nemlig biologi og medfødte trekk som gjentar seg i større grupper. Vi er med andre ord enige med det store flertallet av eksperter (sosiobiologer, psykometrikere, osv.) om at helt sentrale personlighetstrekk – trekk som evne til langsiktig planlegging, aggresjonsnivå, temperament, grad av kollektivisme, og mye annet – er svært arvelige. Alle vet egentlig dette fra før av, for alle vet at slike genetiske gruppeforskjeller finnes i så godt som alle andre områder enn personlighetstrekk. Ytre, lett synlige trekk som hudfarge, hårfarge og høyde — er de mest opplagte eksemplene, men også andre arvelige egenskaper, som for eksempel “tørr” ørevoks og laktoseintoleranse, er mye mer utbredt blant noen folkeslag enn blant andre. Men hvis arvelige gruppeforskjeller finnes på alle andre plan enn karaktertrekk og personlighet, hvor sannsynlig er det at de ikke også finnes på personlighets plan? Hvorfor skulle evolusjonen ikke berøre hjernen og våre karaktertrekk? Hvorfor skulle evolusjonen magisk stoppe ved haken?

Siden det er selvinnlysende at personlighetstrekkene hos de som har grunnlagt og videreført en gitt kultur gjør at den kulturen er som den er, følger det at arv har alt å si for kultur. For eksempel vil kulturer som er grunnlagt av kollektivistisk anlagte folkeslag vanligvis være mer kollektivistiske enn kulturer grunnlagt av individualistisk anlagte folkeslag. Dette inngår i et selvforsterkende kretsløp mellom geoklimatiske forhold, genetikk og kultur. Over tid vil denne prosessen ytterligere forsterke etniske og kulturelle særtrekk. Dette er noe som naturlig gjør grupper og nasjoner ytterligere distinkte fra hverandre. På denne måten oppstår det et naturlig mangfold av forskjellige grupper som er homogene innad. Å forstyrre denne balansen vil sannsynligvis få uforutsette og fatale konsekvenser for menneskeheten som helhet.

Sammenligningen med familien er også nyttig å komme tilbake til her. Det at mine foreldre er mine foreldre og at mine barn er mine barn, gjør at jeg har visse moralske plikter i forhold til dem som jeg ikke har i forhold til andre. Hvis moren min plutselig blir alvorlig syk, er jeg vanligvis moralsk pålagt å dra og besøke henne; men hvis en vilt fremmed dame på den andre siden av verden får samme sykdom, har jeg ingen slik forpliktelse i forhold til henne. Nå er det selvfølgelig sånn at slike plikter kan slutte å gjelde hvis noen er uvanlig dårlige foreldre. Hvis foreldre grovt mishandler sine barn igjennom hele barndommen og ikke viser det minste tegn på anger, ville man for eksempel vært i sin fulle rett til å kutte ut all kontakt med dem.

I noen unntakstilfeller hender det også at familiebånd ikke oppstår gjennom avstamning, men gjennom adopsjon. Man skulle kanskje tro at inngifte er et annet, vanligere slikt unntakstilfelle, men poenget med inngifte er jo nettopp å lage nye familiemedlemmer, som vil være i slekt også med den inngiftede. Men disse er som sagt unntakstilfeller, «hard cases». Og som amerikanerne sier, «hard cases make bad law». Det er regelen som er mest interessant, ikke unntaket fra regelen – og regelen er at avstamning skaper plikter. Dette er uten tvil tilfelle for familien, og nasjonalisten mener at det samme også gjelder på større skala for folkeslaget som helhet. Over tid kodifiseres disse pliktene til allmenne lover og tradisjoner tilhørende de respektive folkeslagene. Disse lovene og tradisjonene er til for å sørge for gruppens samhold og forsettlige overlevelse. De er et resultat av nedarvet erfaring og praksis som har overlevd tidens tann.

Hvordan skaper avstamning plikter? Ved å skape en takknemlighetsgjeld. Jeg skylder mine, etniske og familiære forfedre alt. Det er på grunn av mine forfedre at jeg har de genene jeg har, og dermed, som sagt, at jeg har mange av de personlighetstrekkene jeg har, at jeg er den personen jeg er, at jeg tilhører den kulturen jeg gjør. Og ikke minst, det er på grunn av mine forfedre at jeg besitter det største av alle goder, forutsetningen for alle andre goder – nemlig at jeg finnes i det hele tatt. Dette skaper en plikt – en plikt til å elske, forpakte, beskytte og videreføre den arven de har gitt meg. Denne arven vil bare være levedyktig så lenge den forpaktes av rett tilhørende folkeslag, det vil si av etterkommerne til de som forpaktet den før. Dette medfører enda en plikt, nemlig plikten til å beskytte ditt folkeslags overlevelse og selvstyre.

Borgernasjonalismens fallitt

I denne sammenhengen passer det også å nevne en annen grunn til å være en etnisk basert nasjonalist, nemlig at alternativet – borgernasjonalisme – ikke holder vann. Noen av grunnene til dette har jeg alt vært inne på, men et par ekstra ting er verdt å nevne. For det første er borgernasjonalismen, som mange andre dårlige ideer i politikken, et klønete forsøk på å importere amerikanske ideer som ikke gjelder her, og trolig ikke engang gjelder i USA.

Ideen om et land der hvem som helst kan bli fullverdig borger så lenge han godtar idealene landet ble grunnlagt på, er en svært amerikansk idè – i Europa har normen vært etnostater eller dynastiske imperier med lokalt selvstyre langs etniske skillelinjer. Disse imperiene har senere gått i oppløsning langs disse etniske skillelinjene og gitt opphav til dagens nasjonalstater. Det er litt komisk at enkelte bruker ordet «etnostat» som et skremselsbegrep, med tanke på at det betyr akkurat det samme som det mer stuerene ordet «nasjonalstat». «Natio» og «ethnos» er nemlig som tidligere nevnt bare henholdsvis det latinske og greske ordet for folkeslag.

Forøvrig er det til og med en myte at USA er et borgernasjonalistisk land. Landets grunnleggere var ihvertfall ikke borgernasjonalister. USAs første innvandringslov begrenset borgerskap til «free white men of good character», og grunnlovsfedrene Benjamin Franklin og Alexander Hamilton bekymret seg for at tysk innvandring til det da stort sett britiskættede USA ville forandre landets karakter.

Det var først sent på 1800-tallet at amerikanske progressive, som ofte selv var første- eller andregenerasjons innvandrere fra den vestlige sivilisasjonens utkanter, begynte å konstruere myten om at landet alltid hadde vært en smeltedigel og en «nation of immigrants». Og det var først med den amerikanske innvandringsloven av 1965 at et slikt syn på USAs nasjonale karakter ble en del av loven. Tanken om det borgernasjonalistiske USA virker derfor som en slags beta-versjon av den typen tull vi ofte hører i norsk og europeisk offentlighet den dag i dag – at Norge alltid har vært multikulturelt, at en særnorsk identitet og kultur ikke finnes, og så videre. Men hvis borgernasjonalismen ikke engang holder vann i USA, sin angivelige høyborg, hvor sannsynlig er det da at den holder vann i Norge eller resten av Europa? Dessuten er borgernasjonalister nesten aldri konsekvente i sin borgernasjonalisme – og når de en sjelden gang er det, fremstår borgernasjonalismen deres som åpenbart usann. Dermed får borgernasjonalisten et uløselig dilemma: Enten må du motsi deg selv, eller så må du snakke tull. Den eneste virkelige løsningen, er å slutte å være borgernasjonalist og bli etnonasjonalist istedenfor.

Borgernasjonalisten mener for eksempel — for å sette det på spissen — at en somalier kan bli nordmann bare han flytter hit, kjøper seg ski og bunad og begynner å spise fredagstaco og stemme på Det Kongelige Norske Arbeiderparti. Men ville borgernasjonalisten også påstått at jeg kunne blitt somalier bare jeg flyttet til Mogadishu, kjøpte meg en AK-47, begynte å tygge khat og konverterte til wahhabismen? Selvfølgelig ikke. I beste fall ville jeg vært en nordmann som later som han er somalier, uansett hvor mye av kulturen jeg tok til meg.

Dessuten er borgernasjonalister aldri helt uinteressert i etnisitet når de tenker seg om. La oss ta et hypotetisk eksempel og sette det på spissen. Sett at en absolutt majoritet av statsborgere i Norge var velintegrerte etniske somaliere (gitt at noe sånt er mulig). Ville dette ha vært helt OK for borgernasjonalisten? Ville det ha vært akkurat like bra som et Norge av etniske nordmenn som var tilsvarende godt integrert i sin egen kultur? Ville ikke det siste ihvertfall vært litt bedre? Her må den konsekvente borgernasjonalisten svare nei, for den eneste forskjellen mellom disse hypotetiske nordmennene og somalierne, er etnisitet. Men borgernasjonalisten vet like godt som meg at dette svaret er pølsevev av første rang. Det er også interessant å merke seg at mange borgernasjonalister er varme tilhengere av den eksplisitte “etnostaten” Israel. Alle, inkludert borgernasjonalisten, skjønner at det er etnonasjonalisme som gjelder — og burde gjelde — for alle ikke-europeiske folkeslag. Burde det ikke da også gjelde for oss europeere?

Til slutt finnes det nok av konkrete moteksempler på den borgernasjonalistiske påstanden om at idealer og kultur er alt som skal til. Liberia, for eksempel, er over 85% kristent, og har en grunnlov som er tilnærmet helt lik den amerikanske, men er allikevel et radikalt annerledes sted å bo enn USA. Hvorfor det? Kan det ha noe å gjøre med at Liberia har en helt annen demografisk sammensetning enn et land som USA? Kan det hende at kultur og idealer ikke er abstraksjoner som flyter løst rundt i den platonske himmelen, uavhengig av de virkelige menneskene som skal forpakte dem? Kan det hende at sluttproduktet ikke bare er bestemt av plantegningene, men også av typen råmateriale?

Kristen etnonpluralisme

Siden de konservative i Norge har røfflig sett to hovedfløyer – den kristenkonservative og den nasjonalkonservative – og siden jeg liker å se på meg selv som en slags brobygger mellom disse fløyene, vil jeg gjerne si noen ord om etnisitet og kristendom. Det finnes nok av dem som mener at de to fløyene er uforenelige – “anti-kristne etnonasjonalister” så vel som “anti-etnonasjonalistiske kristne”.

Begge disse gruppene har slukt et stykke propaganda av veldig ny dato. Denne propagandaen kom til verden på samme tid og ved samme hånd som de siste tiårenes (ofte vellykkede) forsøk på å liberalisere kirkens syn på ting som abort, homofili og kvinnelige prester. De av oss som er imot disse aspektene av den nye, liberale teologien, bør derfor være like mye imot dens “anti-etnonasjonalistiske” sider.

Som et eksempel på hva kristne pleide å mene om etnisitet, la oss først se på noen paver. Ta for eksempel pave Benedikt XV, som i 1920 opponerte mot «ideen om en allmenn republikk bygget på prinsippet om absolutt likhet mellom mennesker, … en republikk der alle nasjonale forskjeller er avskaffet». Nesten profetisk hevdet han at å sette denne ideen ut i praksis uunngåelig ville føre til «utenkelige redsler». 20 år senere erklærte pave Pius XII i pavebrevet Summi Pontificatus at Kirken på ingen måte vil «motvirke eller nedvurdere de særtrekkene og forskjellene som skiller ett folkeslag fra et annet. Det er helt legitimt at folkeslagene anser disse forskjellene som en hellig arv og vokter dem for enhver pris». Og enda senere, i 1961, ble disse ordene sitert bifallende av pave Johannes XXIII i pavebrevet Mater et Magistra. Dette føyer seg inn i en lang tradisjon i den katolske kirke: Thomas Aquinas, den katolske teologen over alle katolske teologer, tolket for eksempel påbudet om kjærlighet til folk og fedreland som et spesialtilfelle av det fjerde bud, “Du skal ære din far og din mor”, og dermed også som en helt sentral del av kristen etikk. Å sette nasjonalismen i sammenheng med å ære sin far og sin mor, passer forøvrig også veldig godt med den tidligere sammenligningen mellom folkeslaget og familien.

Denne oppfatningen har tradisjonelt sett vært den samme blant både protestanter og ortodokse så vel som katolikker, om ikke enda sterkere, siden disse kirkesamfunnene i større grad åpner for selvstyrende nasjonale kirker. Dessuten er det temmelig tydelig at etnopluralisme og en tro på gruppeforskjeller er bibelsk. Se på Israel og deres forhold til sin omverden i det gamle testamentet. Se på fortellingen om Babels Tårn, en advarsel om hva som skjer når du prøver å viske ut etniske og nasjonale forskjeller. Se på parabelen om den barmhjertige samaritan, der en stor del av poenget er at samaritanens barmhjertighet er ekstra beundringsverdig fordi slik barmhjertighet var oppfattet som uvanlig for hans folkeslag. (Ideen om at denne parabelen skal være en slags anti-rasistisk moralpreken om at samaritanere er akkurat som oss, er selvfølgelig en moderne feiltolkning.) Se på den gjennomgående fascinasjonen for eviglange slektstrær. Se på Johannes’ åpenbaring, der vi får høre at distinkte «ætter og stammer» fortsatt vil finnes på den siste dag.

Men er ikke kristendommen universalistisk? Joda, det er den, i den forstand at den påstår at det finnes sannheter som er sanne for alle mennesker til alle tider. Men matematikken (blant mye annet) er universalistisk på samme måte — to og to er fire uansett når og hvor du lever. Betyr det at nasjonalister burde være imot matematikk? Selvfølgelig ikke, å antyde noe slikt faller på sin egen urimelighet.

Videre kan man spørre: kom ikke kristendommen fra utenfor Europa? Vel, for det første er det selvfølgelig en stråmann å antyde at etnopluralister alltid må være imot at hans folkeslag tar til seg innflytelser fra utsiden. For det andre får alle folkeslag den religionen de fortjener. Dette poenget er en følge av at folkeslagenes kultur er styrt av deres arv, men er enda tydeligere for de som mener at denne typen religionshistoriske utviklinger også er styrt av et guddommelig forsyn. Hvis du er et barbarisk ørkenfolk som trenger en beinhard og nådeløs religiøs lov for å unngå konstant, uhemmet vold og synd, da vil du få en religion deretter. Det er også viktig å poengtere at uavhengig om man tror på kristendommen eller ikke så er den den sterkeste levende tradisjonen vi har i Europa, til tross for at den har blitt svekket over de siste hundre år.

Det stemmer at kristendommens inntog i Europa brakte med seg stor ødeleggelse av europeisk førkristen kunst og kultur. Men på den andre siden, har kirken og kristendommen over tid tatt opp i seg og videreført mye av den førkristne europeiske arven og formet oss til det vi er i dag. Både på godt og vondt. Dette er ikke noe man skal ha et ukritisk forhold til, men det krever at vi anerkjenner og verdsetter historien for det den er.

Det dette betyr, er at man ikke trenger å kvitte seg med sin gamle nasjonale identitet selv om man er kristen. Forskjellige enkeltmennesker har ulike kall og nådegaver, og det samme kan vi også si om de forskjellige folkeslagene. Hvis vi oppløser folkeslagene, blir det i et kristent perspektiv umulig for de forskjellige folkeslagene å leve ut disse nådegavene og å oppfylle sin skjebne. Dette er noe ikke-kristne etnopluralister også kan være enig i fra et rent historisk og biologisk perspektiv.

Poenget mitt er at uavhengig om man er personlig kristen eller ikke så er ikke kristendommen en motsetning mot etnopluralisme og nasjonalisme. Alle konservative tradisjonalister og nasjonalister trenger hverandre i den større sammenhengen og må derfor stå sammen, uavhengig av religiøs orientering, i felles front mot moderne degenerering av kultur og moral.

Lyset i enden av tunnelen

I politikken er det lett å få tunnelsyn. Sivilisasjoner og kulturer lever lenger enn enkeltmennesker, og en ordning som i historisk sammenheng ble innført for et øyeblikk siden, kan derfor virke som om den alltid har vært hos oss. Slik er det med den vestlige verdens vending bort fra nasjonalismen, som ikke er mer enn en 60-70 år gammel. Hvis vi ser på det store bildet, er nasjonalisme det vanligste, sunneste og mest naturlige i verden. Det er globalismen, og for den saks skyld borgernasjonalismen, som er den nye, perverse og unaturlige ideologien. Hvis vi etnopluralister har rett og mesteparten av menneskenaturen er uforanderlig og medfødt, da er instinktet for å foretrekke sin egen familie og etnokulturelle gruppe en helt sentral del av denne menneskenaturen. Som det forrige århundrets katastrofale eksperimenter med kommunisme viste oss, lar ikke slike grunnleggende instinkter seg undertrykke særlig lenge om gangen. Et regime kan i beste fall klare det i noen tiår, men før eller siden slipper dampen alltid ut av trykkokeren, på den ene eller den andre måten. Det er derfor nasjonalismens underlig livaktige “spøkelse” nå farer over Europa. Det er liten tvil om at det meste kommer til å bli verre før det blir bedre. Men det er enda mindre tvil om hvilken vei forsynets usynlige hånd dytter oss, hvilken vei de kraftigste og dypeste understrømmene bærer. Det er vi nasjonalister, ikke de andre, som har historien på vår side.

ektenyheter