Foto: Wikipedia

Det har vært store demonstrasjoner og mønstring mot bomringen på Nord-Jæren den siste tiden. Folk er sinte og føler seg overkjørte av virkelighetsfjerne maktarrogante politikere. Med god grunn. Det finnes lite pent å si om dem. De er kunnskapsløse drømmere som prioriterer å leke med tog for å kanskje redde en isbjørn om to hundre år. Folkets misnøye er forståelig.

Bompenger?

Men når dette er sagt er det mange ting med politikernes planer som til forveksling kan minne om fornuft. Bompenger i seg selv er ikke noen uting. Gratis vei er sosialisme. Sosialisme førte til køer i Sovjetunionen og det fører til køer på vei. Å skape et marked hvor folk må betale for vei gir bedre løsninger for alle dersom det gjøres riktig. Det blir bedre veier, mindre forurensning og null kø av det. Jevnt over sparer også folk penger. Hvis det gjøres riktig, vel og merke.

Bilhaterne

Problemet er at politikerne ikke ønsker å ha en god løsning for bilistene. De hater privatbilisme og de ser på bompenger som en teknikk for å sabotere bilen og få alle (unntatt dem selv) til å sykle og ta bussen. Bilhatet har en lang tradisjon og bunner i samme hat som adelen i England på 1800-tallet hadde overfor kapitalismen som ga «jyplinger» muligheten til å bli rike gjennom entreprenørskap og hardt arbeid.

Politikere hater ikke å kjøre bil og å fly – de benytter disse flittig når de selv skal på jobb eller reise på ferie eller til klimakonferanser – de hater at andre enn dem selv får tilgang til disse godene. Bil og fly er luksus og skal være forbeholdt den høyverdige eliten, ikke vanlige folk.

Singapore

Problemet er altså ikke bompengene men snobbete politikere. Heldigvis finnes det praktiske eksempler der hvor politikere er ansvarlige og genuint arbeider for å skape en best mulig løsning både for folk og for samfunnsøkonomien. Singapore er det beste eksempelet på dette.

Singapore er på størrelse med Nord-Jæren. Forskjellen er at i Singapore bor det fem millioner mennesker, 20 ganger mer enn i Stor-Stavanger. Det er 900.000 biler på veien der innenfor samme areal som Nord-Jæren hvor det kun bor 250.000 mennesker. Likevel flyter trafikken der mye bedre enn i Stavanger. Poenget er ikke at det skal bo like mange mennesker eller være like mange biler i Stavanger-området som i Singapore, men å illustrere at alle trafikkproblemene i Norge skyldes grov inkompetanse. Det finnes ingen tekniske grunner til at det skal være kø noen steder i Norge. Folk bor svært spredt, selv i Oslo.

Skisse til en bilreform

Jevnt over er reformer en dårlig idé fordi det får mange utilsiktide og som regel negative konsekvenser. For at en reform skal være så effektiv som overhode mulig bør den 1) medføre så få inngrep som overhode mulig, 2) være så velutprøvd som mulig, og 3) medføre økt individuell frihet i så stor grad som mulig. Med basis i dette, og erfaring fra Singapore kan vi skissere følgende forslag til en vei- og bilreform.

#1 Erstatt bilavgiften med billisens

Singapore oppdaget at bilavgifter ikke er et godt virkemiddel for å redusere trafikken. Derfor erstattet de avgiften med en veilisens. Du må ha lisens for å få kjøpe bil i Singapore. De utsteder kun et begrenset antall nye lisenser per år slik at de har en forutsigbar økning i trafikken og kan bygge ut kapasiteten i takt med dette, noe de også gjør. De legger så disse lisensene ut på anbud og folk må by på dem for å sikre seg en lisens. Prisene på lisensene kan derfor være ganske stive ettersom mange ønsker bil.

#2 Innfør soner

For å tilpasse systemet til norske forhold bør det innføres et sonesystem, med to eller maks tre forskjellige soner: storbysone, bysone og landsone. Når du kjøper bil kan du velge hvilken sone du skal kjøpe lisens for. En landlisens gir deg bare muligheten til å kjøre i landsonen, mens en storbylisens gir deg mulighet til å kjøre i alle soner. For å kunne kjøre i storby- og bysoner må du ha bombrikke, mens du kan klare deg uten på landet.

Tilbud og etterspørsel vil trolig føre til at storbylisensen vil være dyrest, mens landlisensen vil være tilnærmet gratis. Dette er noe som bør varme hjerteroten i Senterpartiet eller andre som er opptatt av distriktet. I praksis vil det bli mye billigere å kjøre i distriktene enn i byene, hvilket er helt naturlig.

Samme sonesystem kan også brukes på bilsertifikatet. Det bør være mye lavere krav (og dermed billigere) å få et landsertifikat enn et storbysertifikat. Landsertifikatet kan bare brukes i landsonen.

#3 Bompenger tilpasset trafikk

Særlig innenfor storbysonen bør bompengene variere med trafikken, såkalt rushtidsavgift. All erfaring viser at dette fungerer, selv når beløpene er relativt små. Tilbud/etterspørsel-mekanismen fjerner køer.

#4 Sett generelle miljøkrav

All erfaring viser at politikere er helt forferdelige til å plukke den beste teknologien. La markedet bestemme dette, men dersom man skal ha en viss form for miljøstyring bør det styres med generelle miljøkrav. I stedet for å forby dieselbiler bør en bil som skal kjøre i storbysoner oppfylle visse utslippskrav, især av ting som bidrar til lokal forurensing.  En praktisk måte å implementere dette på er å endre drivstoffsavgiftene etter sonene. Drivstoffsavgiftene kan være høye inne i storbysonene, mens i landsonene bør den være mye lavere fordi lokal forurensing ikke er et problem der.

I et slikt system ville ladbare hybrider vunnet frem i byene. De er billigere og bedre enn elbilene, men har alle fordelene som elbilene har i bykjøring. På landet ville fremdeles bensin og dieselbiler vunnet frem – enn så lenge.

#5 Øremerk avgifter til transport

En av de viktigste grunnene til at bilister hater bompenger er fordi de allerede har betalt for veiene både tre og fire ganger før. I tillegg vet bilistene at politikerne – som hater at vanlige folk kjører bil – sløser det meste av bompengene bort på fritidsgårder, svindyre sykkelstier og absurde klimatiltak. Alt annet enn bil.

Forutsetningen for hele det systemet som er foreslått her er at alle avgifter øremerkes til transport, og det bør settes faste kvoter til hvilke formål. Som en tommelfingerregel bør 80% av inntektene fra bilister gå tilbake til bilistene. De resterende 20% kan brukes på å tilrettelegge for kollektivtransport og evt. sykkel og gangsti. Dette bør sees på som en slags kompensasjon for at veiene ikke lenger er gratis å kjøre på. Det skal være muligheter å ha andre alternativer en bil.

#6 Hjul, ikke skinner

Av en eller annen grunn har politikere togfetisj. De er som voksne barn som liker å leke med tog. Det er irrasjonelt for det finnes ikke ett eneste sted på planeten hvor skinner er et bedre alternativ enn hjul for passasjertrafikk, selv ikke i Tokyo. Buss er billigere, mindre ressurskrevende og mer fleksibelt enn tog. Den finnes kun to grunner i hele verden til at noen skulle finne på å bygge trikk: inkompetanse og snobberi.

 

ektenyheter