Hjem Falske nyheter Er det mulig å være objektiv i et post-fakta samfunn?

Er det mulig å være objektiv i et post-fakta samfunn?

143

Vi lever i post-fakta samfunn sies det.

På Wikipedia kan man lese: «Postfaktuell, postfaktuell politikk eller det postfaktuelle samfunn er en tilstand hvor samfunnsdebatt i stor grad er frakoblet hva som er fakta, og argumenter fremsettes ut fra hvorvidt de appellerer til følelser uavhengig av om de er sanne eller ikke».

I det postfaktuelle samfunn var alle politikere før Donald Trump ærlige. (Skjermdump fra Wikipedia 11/8-18)

 

Wikipedia artikkelen er dekorert med et bilde av en Donald Trump støttespiller. Slikt kan få en egentenker til å tenke mye på egen hånd. Wikipedias rolle som et postfaktuelt leksikon kan man også skrive side opp og side ned om, da deres politiske slagside er kjent for alle som ikke er enig med den.

Det er en Mexican Stand-off mellom venstre- og høyresiden. De skriker begge «falske nyheter», men mens venstresiden snakker om sider som Resett, Document.no, Ekte Nyheter og andre små nettsider, peker høyresiden på «mainstream media (MSM)», eller «gammel-media» eller «den etablerte presse». Hvem har rett? Den etablerte pressen? De nye mediene? Ingen av dem? Begge to?

Noen, la oss kalle dem postmodernister eller relativister, hevder at objektivitet er umulig og skal ikke være et ideal lenger. Det er kanskje patriarkalsk? Eller en del av den hvite overlegenheten? Det finnes mange skrudde kronikker som forfekter slikt. Andre vil kanskje hevde at edruelig journalistikk kan være kjedelig? Det er jo mer spennende å lese «Slik vil du dø og så mye vil det koste deg» enn «Det er ikke farlig å fly» eller «haier tar sjeldent mennesker». Betryggende nyheter trenger vi ikke høre på, det er de som kan redde oss fra neste døds-scenario vi bør få med oss.

Å se på debattprogrammer hvor ingen av de i panelet sier noe du er enig i. Å høre journalister gjengi et hendelsesforløp vi selv har sett på LiveLeak rått og uredigert, bli bagatellisert eller fordreid, kan være frustrerende. Ennå mer frustrerende er det når vi vet om hendelser de ikke snakker om i det hele tatt, men isteden blåser opp saker vi mener falmer i sammenligning. Internett gir oss ingen unnskyldning til å være uviten om ting lenger.

Vi lever kanskje ikke i et post-fakta samfunn, men et polarisert et. Hvor man splitter folk opp i gode og onde. Og den andre siden er alltid ond. Og ondskap må bekjempes med alle midler. Det som kan være med å bygge en bro mellom to akser, er da objektiv journalistikk. Det som ikke beskriver en gruppe som dum, ond eller begge deler. Litt kjedeligere blir det da, og spørsmålet er da: Vil vi egentlig ha objektiv journalistikk? Er ikke det å leve i frykt med på å gjøre livet mer interessant? Er det ikke godt å ha noen å hate?

Men la oss i stedet anta at vi vil ha objektiv journalistikk. Hva kan vi da gjøre for å prøve å komme nærmere dette ideal?

 

Her følger noen forslag.

-Vit hvem man er, og hvorfor man mener hva man mener.
Slank Bakfra Orkester startet sine dikt med «Men… Hvem er jeg? Akkurat som om det spiller noen rolle.» I journalistikk spiller nok dette en stor rolle. Større en mange journalister vil vedkjenne seg.

Metakognisjon er et fint ord, og betyr at man vet hvorfor man tenker. Kunnskap om psykologi er kjempekjekt i denne sammenhengen. Å pugge for eksempel forsvarsmekanismene. Forsvarsmekanismene er mentale, bevisste eller ubevisste, strategier vi har for å takle stress. Listen er lang over hva vi som mennesker kan finne på å gjøre for å unngå å anerkjenne realiteter. Vi kan fornekte sannheten, vi kan utsette uønskede følelser over på andre uskyldige (projisering), vi kan le det vekk (humor er en forsvarsmekanisme), vi kan forskyve våre egne negative sider over på andre (f.eks en løgner kaller noen andre en løgner) og mye mer. Alt dette er med på å fjerne oss fra den objektive virkeligheten.

Med metakunnskaper vet vi om våre sterke og svake sider. Vi vet hva vi mener, hvorfor vi mener det og hvordan vi reagerer når vi møter virkeligheten. Å vite at man er menneske og at mennesker gjør feil. Vi har bekreftelsebehov og behov for å føle vi har kontroll. Når noe tragisk skjer hopper vi alle til konklusjoner. Til og med dem som sier «la oss ikke hoppe til konklusjoner» har hoppet til en konklusjon. De vil bare ikke anerkjenne den (fortrenge).

-Ikke bruk ladede ord.


Her er det usynlige ordet «omstridt». Uten dette ordet hadde det vært faktiske forhold. Med det ordet blir overskriften ladet (Skjermdump fra VG 12/8-18).

Adjektiver og adverb er ord man bruker for å beskrive noe. De forsterker substantiver og handlinger. Disse ordene er ofte uvesentlige. Hvis en person dreper en annen person, kan vi kalle det en «grusom handling». Men trenger man egentlig å beskrive det? Egentlig? Hvilken funksjon har det å beskrive en handling «grusom»? Det er ikke lett å la være å beskrive en handling eller en idé man finner avskyelig som grusom, men når man bruker det ordet, er det sin egen bedømmelse man viser.

Jeg ser på bruken av adjektiver og adverb i artikler som «usynlige ord». Ikke fordi de er usynlige, men man legger ikke merke til dem hvis man er enig i artikkel forfatters virkelighetssyn. Det er kun hvis man er uenig med bruken man begynner å stusse over ord som dukker opp igjen og igjen. Noen av disse ordene er «raser», «ellevilt», «stormer», «knusende», «omstridt», «ytre», «ekstrem».

La oss gjøre det motsatte også. La oss sette inn ordet omstridt i en NRK artikkel. «Siri (17) ble født i guttekropp – nå går omstridt modelldrøm i oppfyllelse«(skjermdump fra NRK 12/8-18)

 

-Inngruppe betegnelser.
«Høyre populister», «boomers», «68-ere», «ytre høyere», «autist-liberalister», «cuck». Det finnes mange inngruppe betegnelser vi som en del av en subkultur, være det på venstre eller høyresiden, kan være fristet til å bruke. Men når vi bruker dem er vi ikke objektive. Merkelapper reduserer og forenkler. Man kan godt bruke dem, men da er man ikke lenger objektiv. Vi gjør det kanskje for å være morsomme, men husk, humor er en forsvarsmekanisme.

-Er man usikker, så sier man det. Vit at man ikke vet.
Hvor mange har ikke sagt de ikke vet en detalj i en debatt, og så har det blitt brukt for alt det er verdt av en motstander? Man blir straffet for å være ærlig. Men objektivitet er å være ærlig. La de enkle sinn erklære alt en sier feil, sannferdighet dikterer at man må innrømme at man ikke vet når man ikke vet. Ting man med rimelighet kan anta man ikke vet, er personen man beskriver sine bakenforliggende motiver.

Når man for eksempel hører en politisk kommentator i Dagsnytt 18 beskrive en politisk hendelse og dens konsekvenser kan det til stadighet nesten høres ut som «såpeopera-beskrivelser» av hvor vanskelig dette er for politikeren, andre politikere eller et parti.

Til stadighet er det «stort drama» som skjer i gangene på stortinget, grunnet den hendelsen, eller den uttalelsen. Hvordan vet disse kommentatorene dette? Særlig når de ofte må si «Statministeren har ikke kommet med noen uttalelse». For alt vi vet kan det «store politiske dramaet» være en farse hvor politikerne bare rister på hodet av nok en storm i vannglass.

Det er mye vi ikke vet i denne verden. La oss ikke late som vi gjør. Vi vet ikke alltid konsekvensen av en hendelse før alle brikkene har falt på plass. Spekuler gjerne, men da kan man bruke ord som «kanskje», «mye kan tyde på», «for alt jeg vet». Ikke erklære det faktisk og ubestridelig utfall. Det kan bli like tullete som å si «Trump vill aldri vinne valget.» Som man sier på engelsk «Time makes fools of us all». Vi kan tro mye, men man kan ta feil like mye.

-Les nyhetsdekning med annen politisk vinkling eller virkelighetsoppfatning enn hva en selv har og studer deres virkemidler og reflekter over hvor ofte en selv bruker de samme virkemidler.
For folk på høyresiden er dette lett. Alt for mye, nesten alt av «gammel-media», har en annen politisk virkelighetsoppfatning en en selv. Å lese en artikkel om Trump, som forenkler, vulgariserer, spissformulerer og desavuerer, kan være en smerte. Til og med for den med bare litt kritisk sans.

Det var det samme med George Bush, Sarah Palin og Mitt Romney. I en artikkel ble de beskrevet som idiotiske bygdeoriginaler. I neste artikkel var de gjort om til nesten ondsinnede mesterhjerner fra en James Bond film. Uansett; til en trussel som må fryktes. Her nevnes ikke Hillary Clinton, selv om hun er en sosiopat som faktisk burde skremme folk. Det er nær objektivt sant. Kanskje.

Er det mulig at man selv kunne falle for fristelsen å gjøre det samme med Audun Lysbakken, Trine Grande eller andre?

 

Flere tommelfingerregler? Er objektivitet noe vi faktisk ønsker? Noen andre meninger om dette? Kjør debatt! Det er det kommentar seksjonen er for.

ektenyheter