Kommentar

Etter den 22. juli hadde vi alle sympati med ofrene på Utøya, og det var ingen politisk uenighet blant noen i Norge om at massemorderen var et monster. Selv om enkelte raslet med sine ideologiske sabler og forsøkte å knytte morderen til Frp og deres politikk var det generelt sett en betydelig grad av anstendighet og verdighet i debatten.

Denne verdigheten ble gjengjeldt ved at ingen pekte på Arbeiderpartiets rolle i avle frem terrorangrepet. Den gang var dette riktig. Partiet og mange familier var blitt rammet av en grufull handling, og det var ikke tidspunktet for refleksjon over hva Arbeiderpartiet kunne gjort annerledes.

Den freden ser nå ut til å være brutt ved at Sylvi Listhaug delte den nå infamøse memen på Facebook som kritiserte Arbeiderpartiet for å sette terroristers rettigheter høyere enn rikets sikkerhet. Arbeiderpartiet svarte med at de syntes det var utidig å kritisere noen som selv var blitt rammet av terror for å være på lag med terroristene, og at Listhaug nå «nører opp under det hatet som førte til 22. juli.»

Siden Arbeiderpartiet nå har åpnet for et kritisk blikk på årsakene til 22. juli er det på tide å diskutere deres egen rolle i dette. Hvis Arbeiderpartiet og den radikale venstresiden ikke hadde vært så ivrige på å åpne grensene for folk fra den tredje verden, ville da Utøya-angrepet ha blitt gjennomført? Trolig ikke.

Det betyr selvfølgelig ikke at Arbeiderpartiet er skyld i angrepet. Det juridiske ansvaret hviler ene og alene på massemorderen. Men når man snakker om å «nøre opp om» negative følelser bør Arbeiderpartiet ta et kritisk blikk på sin egen politikk. Faktum er at Arbeiderpartiet gjennom lengre tid har ført en splittende politikk ved å aktivt importere mennesker som skaper mye splittelse i samfunnet.

De som har vært kritiske til denne politikken har blitt møtt med stempelet «rasist.» I stedet for å møte den store delen av befolkningen som er kritisk til å radikalt endre Norge og fortrenge den arktiske urbefolkningen med forståelse har de møtt dem med hat, hets og tvang. Norge skal radikalt endres, og alle som er uenige har bare med å holde kjeft og akseptere det.

I et demokrati er det Arbeiderpartiets privilegium å utvise den type maktarroganse. Sånn fungerer et flertallsdiktatur. Men det å klubbe folk i hodet med «rasist»-stempelet for å tie i hjel debatt har en pris: sterk misnøye, sinne og følelsen av å bli overkjørt. Heldigvis er de aller fleste mennesker sindige og siviliserte mennesker og lar sin misnøye få utløp på fredelig vis, men en av disse gjorde altså ikke det.

Dersom Arbeiderpartiet hadde vært litt mindre maktarrogante og litt mindre villig til å bruke stygge hersketeknikker for å hetse meningsmotstandere til stillhet kunne kanskje 77 drapsofre vært i live dag. Kanskje det er Arbeiderpartiet som nører opp om hat, og ikke Listhaug?

Venstresiden har ingen god statistikk å vise til når det gjelder ydmykhet og å ta ansvar for egne feil. De fleste på venstresiden har aldri bedt om unnskyldning for de over hundre millionene som Stalin, Mao, Pol Pot og de andre venstreradikale diktatorene drepte. De har ikke bedt om unnskyldning for å ha støttet Venezuela hvor nå folk sulter i hjel og spiser sine kjæledyr på grunn av sosialismen.

Hver gang de konfronteres med egne synder svarer de bare at «det var ikke ekte sosialisme.» Med andre ord, de feier bare bort alt ansvar for egne ideer, men er rask ute til å stemple meningsmotstandere som dårlige mennesker.

Så også denne gangen. Venstresiden er kronisk ute av stand til å gå inn i seg selv og spørre seg selv «hva kunne jeg gjort annerledes?» Den type ydmykhet er et fremmed plagg i Arbeiderpartiets garderobe. Da er det lettere å angripe Listhaug.

 

 

ektenyheter