Det finnes mange mennesker i denne verden, med mange meninger om så mangt. Alle hevder de har rett. At de er eiere av den beste løsningen for alle. Står man på gjerdet så kan det være vanskelig å si med klarhet hva som egentlig er rett.

Abort ender et potensielt liv, men samtidig så kan man se at det ikke er bedre at et uønsket barn skal komme til en kald og nådeløs verden. Kanskje med foreldre som har psykiske problemer? Kanskje mor kan dø av svangerskapet? Kanskje svangerskapet ble startet under traumatiske omstendigheter? Det er komplisert.

Dødsstraff dreper et menneske, men retter ikke noe galt personen har gjort. Likevel koster det mye for staten å holde gjerningsmann i fengsel. Det er også dyrt å ivareta en klar og streng rettsikkerhet rundt dødsstraff slik at man vet at man ikke dreper en uskyldig. Så har man ofrene og pårørende. Skal de måtte lide og frykte? Skal de få lov å hate? Eller skal vi alle forstå oss på gjerningsmannen og ha humanistisk syn på dem. Vi må iallfall ikke kalle dem monstre, uansett hva slags ugjerning de har gjort. De er jo alle slaver av arv og miljø. Selv om de gjorde jo sine valg, som alle andre. Skal de ikke stå ansvarlig? Men en urett blir ikke rettet av en annen. Det er komplisert.

Å hjelpe mennesker som sliter er da bra? Samtidig tar mennesker fort for gitt den hjelpen de får og kan fort lære seg hjelpeløshet. De stagnerer og blir retningsløse. Men rike tjener da vel nok? De burde da betale litt de også? Spytte litt i «spleiselaget»? Likevel så ser man at høye skatter oftest rammer de som allerede har minst. De rike har advokater til å hjelpe dem med å finne smutthullene. Høyre og Erna Solberg gav jo oss skattelette. Tusen takk. Det hadde lite å si for dem som allerede hadde lite. Dessuten tok jo Høyre tilbake det tapte via moms og avgifter. Men hvem rammer det? Det er komplisert.

Mynten har to sider. Det finnes fordeler og ulemper med alt. Lite i denne verden er sikkert og ikke alle løsninger hjelper for alle til en hver tid.

Likevel har vi ideologer som har funnet den sikre og endelige løsningen på de fleste problemer. Løsningen er høyere skatter eller lavere skatter eller ingen skatter. Fri abort til alle eller total forbud. Strengere narkotikapolitikk eller full legalisering. Drep mordere og voldtektsmenn eller la oss forstå oss på dem og være humane. Hva nå enn «human» er til en hver tid.

Ideologer sitter inne med sannheten. De er sannheten, veien og lyset. Disse sannhetene er så sikre og ubestridelige at man ikke lenger bør ha debatt om det. Som Marie Simonsen sa i Debatten (16.02.12) da de diskuterte abort “Den debatten hadde vi på 70-tallet så den er vi ferdig med nå.” Klar tale. Vi trenger ikke diskutere ting noe mer, for «vi» har rett.

Sekularisme! Mange er glad i det. Det blir definert på to måter. Religions frihet eller frihet fra religion. Alt etter hvem man snakker med. Sekularisme har også sin ekstremitet når man skal rense Norge fra alle former for hellige symboler, være det kors eller kirke. Iallfall skal ingen måtte betale for det.

Jeg er også sekularist. Men der andre ønsker frihet fra religion, ønsker jeg frihet fra ideologi. Hold din ideologi vekk fra meg! Hold den vekk fra skolene. Jeg vill ikke bli belært av noen. Andre skal ikke trakte sin ideolog ned min hals. Jeg tror ikke at en ideologi har alle løsninger. Når man rendyrker en ideologi er det ingen faktisk forskjell fra å dyrke en Gud. Jeg vil faktisk kunne ønske å få problematisere ting som dødsstraff, dødshjelp, abort og skatter uten å bli sett på som en kjetter for den «opplyste sannhet». Den totale mangelen på ydmykhet mange ideologer viser er like sterk og like truende som noen inkvisisjon eller heksebrenning. Den truer vår ytringsfrihet. Den truer vår frihet. Den får folk arrestert og forfulgt.

Jeg kaller meg «politisk nøytral», men på mange måter er det vel egentlig klassisk liberalist? For jeg ønsker ikke at staten skal bruke makt til å diktere hva jeg skal si, mene, føle og tenke. Det kan hende at jeg ikke er klassisk liberalist når det kommer til skatter, eller fri narkotika, eller at religion skal vekk fra alle offentlige rom. Men jeg er klassisk liberalist når det kommer til det viktigste.

Vi skal alle kunne føle, tenke og gi ytring for hva vi mener. Vi skal kunne diskutere det, fordi det kan kanskje hende at det er noe jeg ikke vet. En vinkel jeg ikke har tenkt på. Og staten skal IKKE legge seg opp i hva som blir sagt, ei heller hvordan det blir sagt. Men så har vi jo de som ikke klarer å formulere seg edruelig da. De som kommer med løgn, usakligheter og direkte kvalmende utsagn om andre, gjerne enkelt personer. Det er komplisert.

Noen av oss er usikre. På jakt etter sannheten. Ideologer vil tvinge oss til å bli en del av dem, eller skyve oss ut. Enten er du med dem, eller så er du imot dem. Det er en TankeKrim å stille spørsmål. Man er ikke fritenker om man ikke har kommet til deres konklusjoner. Man er ikke liberal hvis man ikke ønsker å tie dissidenter. Man driver ikke med «kritisk tenkning» om man ikke er kritisk mot de korrekte tingene. Og staten må ta ansvar og stoppe ytringene. Ytringer vi blir fortalt er «hets» uten å vite hva denne hetsen egentlig er. Vi må ta standpunkt i tåken. For opplyst skal vi ikke bli.

Vi har ikke frihet, eller sjanse for frihet, hvis vi ikke har ytringsfrihet. Det er en av de få tingene jeg er ganske sikker på. Alt annet kan man diskutere. Så hold din ideologi vekk fra meg. Forklar meg ditt syn, men ikke krev at jeg skal være enig. For det er komplisert.

ektenyheter