Tommy Olsson er kunstner og kunstkritiker. Men først og fremst et menneske det er verdt å snakke med. Alle disse kvalitetene får han utspill for i sin nåtidsaktuelle performance «The Art-Critic is Present» på Høstutstillingen.

Jeg regner med at de fleste lesere av denne nettavisen grøsser bare av tanken på en kunst-performance som i tillegg er statsstøttet. Desto større grunn til å sette seg inn i tankegodset som ligger bak et slikt påfunn.

 

Hva ville du vært uten statlig kunststøtte?

Omtrent det samme fast i mindre grad. Jeg skal ikke påberope meg å være avhengig av statlig støtte, men det hjelper. Generelt får folk i det her feltet ganske dårlig betalt. Statlig kunststøtte gir anstendig levestandard.

 

Ble din kunstinteresse vekket av kunstinstitusjoner?

Nei, det fantes ikke när jeg vokste opp. Jeg vokste opp ved noen kullgruver. Jeg har en utrolig proletar bakgrunn.

 

Hvordan vil du definere kunst som vare. Hva slags type vare er det?

Den salgsbare delen er et produkt av en større manøver. Kunsten er større enn manifestasjonen av den. Det som er omsetningsbart er ikke hele bildet.

 

Så det er ikke mulig å definere kunst som en vare… selvom det er det?

Du kan ikke redusere det til en vare. Den har alt for mye innhold og bakenforliggende manøvre.

 

Mener du det samme om mennesker? At mennesker ikke kan sees på som varer?

Det blir jo omtrent det samme.

 

Ja.

Det er vanskelig å redusere et mennesket til å være utelukkende en vare.

 

Men er det ikke sånn at man er både óg? At man er både en vare og ikke en vare. Og at hvis man skal definere vare-aspektet, så bør man, i den anledning, legge vekk det som ikke har noe med å være en vare å gjøre?

Kan du ta det der en gang til?

 

Hvis man skal definere det ved kunsten som er en vare må man kanskje legge vekk det som ikke er en vare?

Hvis man kun er ute etter å selge noe, så er det sikkert en god idé. Men kunst er alt det andre. Og det samme gjelder for institusjoner; de er platformer for alt det vi ikke vet. Folk går ikke å kjøper noe de ikke vet.

 

Nå høres det ut som du sier at kunstinstitusjoner tar det salgbare vekk fra kunsten.

Det mener jeg ikke. Det er fullstendig mulig å komme inn her (Høstutstillingen) og kjøpe ting.

 

Hva er det som gjør at kunst er verdt noe i penger?

Mange små faktorer. Timing er viktig.

 

La oss se på kunst i forhold til hvordan det var før kunstinstitusjonene. Da kunst var et statussymbol.

Hva legger du egentlig i kunstinstituasjoner?

 

Som i det som har gjort kunst tilgjengelig for folket. Før kunstinstitusjonene var kunst kun for adelen og de rike. Kunst for vanlige folk var brukskunst; rosemaling på kista, broderier på gardinen, en sølvskje med no’ fint ornament. Maleriene ble produsert for de rike og var da et symbol på rikdom. Etter kunstinstitusjonene er kanskje ikke kunst et så utpreget statussymbol lenger, eller hva vil du si om det?

Å joda, det lever i beste velgående som et statussymbol. Det henger samtidskunst på kontoret til ganske mange bedrifter. Statoil for eksempel har en ganske stor kunstsamling, som de bruker aktivt.

 

Men er ikke ideen med institusjonaliseringen av kunst å bringe kunsten til folket og dermed fjerne status-faktoren ved det?

Jo, men Statoil for eksempel har jo kål på hva de kjøper og det er knyttet opp til det de driver med.

 

Har statusfaktoren ved kunst endret seg etter at kunstinstitusjonene ble til?

Du snakker om et tidsrom på 100 år, så selvsagt har det endret seg.

 

Hvordan da?

Det beste eksempelet jeg har er da Marcel Duchamp leverte et pissoar til en utstilling. Det ikke alle vet er at det aldri ble vist. Det ble kun dokumentert. Det pissoaret er kickstarten på modernismen slik vi kjenner den.

 

Mhm…

Derifra til hodeskallen dekket med diamanter til en pris lik alle universitets-studielån i Nord-Europa, så har det skjedd noe. Alt man putter inn i den hvite kuben (galleriet) er kunst, og man har forsøkt å stadig strekke grensen for hva som kan plasseres i den hvite kuben. Når man nå plasserer en hodeskalle med diamanter på, i gallerirommet, så har prosessen snudd.

 

Fordi man har gått tilbake til pengemessig målbar verdi?

Ja.

 

Tror du dette viser til at vi er på vei inn i en tid der det blir mindre interessant å spørre hva som er kunst og mer interessant å spørre hvilken kunst som er verdt mest i penger?

Begge spørsmålene er irrelevante. Det jeg tror har skjedd er at vi har gått fra post-modernisme som ideologi til post-modernisme som realitet. Ett eller annet sted på veien gikk i over i en fiksjon. Det at vi har Donald Trump som president er en bekreftelse på det.

 

Du mener at han som president tilsvarer å putte et pissoar i et gallerirom?

Ja, faktisk. Fordi det er destabiliserende.

 

Så du mener at modernismen gjennomsyrer samfunnet?

Modernismen kommer man ikke unna, alle er med på modernismen. Det er det som gjør det så vanskelig å orientere seg.

 

Men vil ikke det si at kunstinstitusjonens rolle er over, iom. at de henger sammen med starten på modernismen, og er nå overflødige, siden modernismen ikke behøver institusjonene lenger for å overleve?

Modernismen har vært etablert lenge. Og alle forsøk på opprør vil bli spist opp. Altså det vil bli akseptert. Hva som vil skje med institusjoner blir som å si hva som vil skje med verden.

 

Vil det ikke være et interessant eksperiment å kutte all statstøtte og se hva som skjer?

Like interessant som å kutte lønnen til alle som jobber.

 

Men hvorfor må kunst støttes av staten for å gå rundt?

Kunsten trenger ingen støtte, men kunstneren behøver støtte for å overleve.

 

Det er vel forskjell på hvor penger kommer fra ift. hvilke kunstnere som får betalt? Utfallet blir jo anderledes når kjøpere støtter kunsten, kontra når ideologisk drevede utvalg støtter kunsten!

Jo, men nå er det ikke all kunst som blir kjøpt. Ikke all kunst kan kjøpes. Tidsbaserte arbeid vil falle ut.

 

Det jeg prøver å si er at kunst ikke utvikler seg uavhengig av hvor pengene kommer fra.

Interessant, men med en feil, at det ikke blir støttet i noen stor grad, det er jo snakk om småpenger, selvom det ser ut som store penger for en privatperson.

 

Nok til å holde i livet kunst som ikke ville eksistert uten de pengene.

Ja, men et samfunn består av mer enn det som selger. Hvis vi forestiller oss noe så blodig som en fullstendig markedsbasert situasjon, da ville det meste av det vi ser her inne ikke finnes.

 

Og det ville vært et stort tap?

Det kan man jo diskutere. Men jeg mener at dets eksistens er berettiget uavhengig av om jeg liker det.

 

Så du er en motstander av den sterkestes rett i kunstverdenen?

Høres ikke helt riktig ut heller, men, den sterkestes rett er aldri en faktor i kunstverdenen.

 

Selv når kunst er statsstøttet, så oppnår noen status framfor andre. Så forskjellen fra et markedsstyrt kunstmarked er kun at det er andre regler for hvem som får status.

Det ville blitt likedan uansett. Det her handler ikke om resultatet, men om hvor utholdelig det skal være å eksistere. Ærlig talt så er det ingen som blir billedkunstnere for å få det økonomisk stabilt, det er ikke den typen motivasjon som gjelder.

 

Så hvis man vil bli billedkunster for å bli rik og mektig, så har man valgt feil yrke?

Det kan du si, men det skal godt gjøres å finne en person som har det utgangspunktet.

 

Jeg har det utgangspunktet.

At du skal bli rik og mektig?

 

Jeg trodde du visste det.

Rik og mektig?

 

Du sier det som om du aldri har sagt de to ordene i samme setning før.

Det finnes enklere måter å bli rik og mektig på.

 

Jo, men jeg tenker: For deg så er det umulig at det kan være motivasjonen…

Det er i hvertfall ikke hele motivasjonen, for da hadde du drevet med noe annet.

 

Nei. Altså, hvis man er besatt av makt så gjør man det på enklest mulig måte for seg selv. Man vil jo ikke arbeide unødvendig. Så da gjør man noe innen et felt der man har størst sannsynlighet for å lykkes. Hvis man da har et kunstnerisk talent så velger man jo det.

Ja. Ja, jo.

 

Men, iom. at det er utenkelig for deg å ha en sånn type motivasjon, er ikke da den motivasjonen nyskapende i seg selv?

Jeg tenker alltid at det jeg driver med er solid fundert i oppriktig kjærlighet og respekt. What’s wrong with peace, love and understanding?

 

Jeg trodde du var pønker.

Jeg er jo det.

 

Så det handler om peace love and understanding å være pønker altså?

Nei, ehm, det var tull, det mente jeg ikke, men det med oppriktig kjærlighet og respekt, det mener jeg.

 

Så i et anarkistisk samfunn så har alle respekt og kjærlighet for hverandre?

Et anarkistisk samfunn… Det finnes ikke noe samfunn når vi har anarki.

 

ektenyheter