Hjem Fra Arkivet Leserinnlegg: Det store sviket

Leserinnlegg: Det store sviket

1239

Av: Karl Martell

Jeg ble født på midten av 90-tallet, jeg ble født inn i et Norge som akkurat hadde stemt nei til EU, jeg ble født inn i et Norge hvor andelen av befolkningen som var etniske nordmenn var over 90 prosent. Jeg ble født på en tid rett etter den kalde krigen, på den tiden når religionskriger, etniske konflikter og terrorisme var oss fjernt. Jeg vokste også opp på en tid der jeg så innvandrere så sjelden at de var en kuriositet og hvor det var sjelden at politiet trengte å bære våpen. For å si det slik den verden jeg levde i som barn er for lengst forbi. Når jeg nå går igjennom min egen hjemby så kunne jeg like gjerne gått gjennom Kabul, Bagdad eller Mogadishu. Jeg er ikke lenger hjemme i mitt eget land.

Det er mye som er galt med min generasjon, latskap, naivitet og uvitenhet er bare overflaten. Men jeg lurer ofte på hva som har foregått med min foreldre og besteforeldre generasjon. De som fikk landet i gave i 1945, som fant olje i 1969, de som gjorde slutt på den kalde krigen i 1989. Hvordan kunne dere la dette skje? Hvordan kunne dere gi landet vekk? Hvordan kunne dere fraskrive dere ansvaret og forskyve en slik voksende krise over på deres egne barn? Som sagt, mye er galt med min generasjon, men vi er deres barn, dere oppdro oss, dere sendte oss på skolen med venstreradikale lærere. Dere lot oss se NrKs barne-tv, et barne-tv som hver jul sendte øst-tysk barnepropaganda på skomakergata.

Når jeg ser på hvordan ting er andre steder i Europa, så er jeg glad jeg bor i Norge. Land som Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia og Storbritannia har innvandringen fått utfolde seg mye friere enn her hjemme. Det har fått konsekvenser, svenske tilstander er blitt et begrep. Frankrike er stadig utsatt for terror og Storbritannia har en massiv overgrepsskandale etter den andre. Slik er det ikke i Norge. Enda. Norge er på god vei til å havne der sammen med resten av Europa. Men du kan stoppe det. Du kan begynne å gjøre de små hverdagslige tingene for å endre kursen på landet vårt. Du kan begynne å si det du mener i lunsjen på jobben. Du kan fortelle dine venner hva du mener, du kan slutte å handle i fremmede forretninger, du kan donere penger til organisasjoner som kjemper for nordmenns fremtid. Vi får ikke stoppet det uten at også du legger ned en innsats, det vil nok være ubehagelig, du vil nok miste venner, kanskje til og med jobben eller nær familie, men på en annen side så er det en liten pris å betale sammenlignet med den innsatsen motstandsmennene under krigen la ned for å ta tilbake landet vårt.

Det har ikke vært lett å stå opp for folk og fedreland, jeg begynte å bli bevisst på problemstillingen rundt 2009/2010. Den gangen fantes det veldig få som snakket offentlig om disse problemene. Det har langt ifra alltid vært lett, jeg husker i 2015 når Merkel åpnet Europas porter til all verdens folk og vi fikk se tyskere som holdt opp plakater med «refugees welcome», så tenkte jeg at nå er det over, vi vil ikke klare å stoppe dette. Så en høstdag i 2015 fikk jeg se en video fra Pegida i Dresden, på plassen må det ha vært mer enn 20 000 demonstranter og det runget «Merkel muss weg» Merkel må gå, Merkel må gå. I samme tidsperiode begynte Trump sin valgkamp, jeg husker han sa, «hva Merkel har gjort i Tyskland er galskap.». Jeg husker jeg tenkte, Merkel og asylekstremistene tror kanskje de har vunnet men de har istedenfor vekket et gammelt, glemt og stort folk til livet igjen. Siden 2015 har mye positivt skjedd. Donald Trump har blitt president i verdens mektigste nasjon, Britene skal snart forlate EU, Øst-Europa reiser seg opp mot asylekstremistene i EU. Selv da Macron ble valgt i Frankrike så stemte 46 prosent av førstegangsvelgere på Marine le Pen i andre valgrunde. Det er med andre ord lys i enden av tunnelen.

Som videoen frågor till far som er linket til her viser, så har vi politikere i Sverige som hater det svenske folk. Som Mona Sahlin sa «det spiller ingen rolle om svenskene dør ut». Som Reinfeld sa «det ursvenske er barbari». Hvorfor er det slik at politikerne våre er mer opptatt av om isbjørner lever eller ikke enn om deres eget folk gjør det. Hvorfor er det viktigere for partier som MdG at ulven i Norge må bevares men ikke etniske nordmenn? Hvorfor er såkalte asylsøkeres sikkerhet og menneskerettigheter viktigere enn rettighetene til jentene de har voldtatt? Hvorfor er ikke vår rett til å leve i frihet og trygghet fra terror viktigere enn rettighetene til de som kjører oss ned, sprenger oss i filler, drukner folk i bur og skyter oss. Når politikerne ikke gjør jobben sin, så må man spørre seg, hva har du gjort for å snu trenden? Hva vil du fortelle dine barnebarn at du gjorde når landet trengte deg? Men viktigst av alt, er du stolt over din innsats? Dersom svaret her er nei, så er det kanskje på tide å gjøre noe med det.

ektenyheter