Foto: Justisdepartementet

Mange i Norge har nærmest gjort en egen industri av å hate Frp, og mye av fokuset for dette hatet har blitt rettet mot Sylvi Listhaug. Krf er i så måte i særklasse av de politiske partiene og det kan virke som om deres eneste hjertesak er å ikke samarbeide med Frp, fordi de angivelig har et helt forferdelig menneskesyn. Samme Krf har paradoksalt nok ingen problemer med å hjelpe og samarbeide med mennesker og grupper i Midtøsten som forfølger og dreper kristne. Frp er verre enn som så.

Til tross for at mye har blitt sagt av veldig mange om Listhaug og Frp er det sjeldent at det verdisynet som ligger til grunn for forakten blir eksplisitt satt ord på. Det skal vi forsøke å gjøre i denne artikkelen, og vi skal eksemplifisere gjennom Krf, fordi det er de som oftest gjør et poeng av sitt fortreffelige verdisyn, selv om også mange andre, slik som nylig avdøde Per Fugelli deler samme kritikk.

Mye rart kan sies om Frp, slik som at de beveget seg kraftig mot venstre på 1990-tallet for å sikre at Hagen skulle komme i regjering før han pensjonerte seg, men en ting har partiet bevart: ideen om at man skal dømme folk likt basert på atferd, ikke på hudfarge eller etnisitet. Frp har jevnt over stilt de samme kravene til utlendinger som de har stilt til nordmenn. Utlendinger må oppføre seg like bra som lokalbefolkningen.

Dette liker ikke Krf. Krf mener at det vitner om et dårlig menneskesyn å behandle mennesker likt uavhengig av rase. Brune mennesker må behandles penere, og med større tilgivelse og toleranse enn hvite nordmenn. Hvorfor? Krf sier at deres verdisyn er å ta seg av de svake i samfunnet. Tydeligvis mener de da at brune mennesker er svake, mens hvite tilhører en overlegen rase.

Da Listhaug gikk ut og sa at Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen«, tordnet Hareide tilbake at Listhaug sprer frykt. Hadde Hareide sagt det samme dersom Listhaug hadde beskyldt han for å «sleike Jonas Gahr Støre oppetter ryggen»? Nei, den type uttalelse hadde ikke blitt sett på som polariserende eller å spille på frykt, men som vanlig politisk retorikk. Hvorfor? Fordi Gahr Støre er hvit, og dermed tydeligvis sterk nok til å tåle å bli snakket til som voksen.

Brune imamer derimot tåler tydeligvis ikke å bli snakket om på samme måte som hvite politikere, i følge Krf, og derfor sprer hun frykt. Logikken ser ut til å være noenlunde som følgende: ville det vært akseptabelt for Listhaug å snakke slik hun gjør til barn? Nei, alle skjønner at dette ville vært for hardt. Du kan ikke behandle barn som voksne.

Krfs verdisyn ser altså ut til å være at brune mennesker er som barn. De er ikke like sterke og kan ikke stilles like strenge krav til som den overlegne hvite rasen. Voksne mennesker som sitter på et fly og hører en liten baby skrike og plage alle medpassasjerer tolererer det fordi ulydene kommer fra et barn, men ville funnet akkurat samme oppførsel totalt uakseptabel dersom den kom fra en voksen. På samme måte mener Krf at nordmenn må tåle denne type atferd når den blir utført av brune mennesker, fordi de er så svake.

Vi kan være enig med Krf at denne debatten i aller høyeste grad dreier seg om verdisyn, og vi overlater det til leseren å vurdere hvem som har det verste verdisynet av Listhaug og Hareide.

 

 

ektenyheter