Hver mandag (denne gangen ble det også tirsdag,) henter vi fram en europeisk kunstskatt fra historiens mørke havdyp. Her er Ukens Kunstperle #11!

Det er din plikt som nordmann å ta med en hver venn du får, fra en annen sivilisert nasjon, til Nasjonalmuseet! Hvis du virkelig er stolt av norsk kultur, så praktiser det som guide blandt de skattene vi har!

Christian Krohg, Syk Pike, 1881

Jeg praktiserte denne plikten i forrige uke. Med meg hadde jeg en arbeider fra Japan som sjeldent så kunst. Og som med de fleste uten masse teoretisk bagasje, var reaksjonene hans på kunst mindre fordekte.

Det bildet som vakte mest respons hos min kulturelle gjest, var «Syk Pike» av Christian Krohg. Japaneren uttrykte seg umiddelbart om at bildet hadde en nifs aura. Det syntes i ansiktet hans at han var oppriktig satt ut av spill. Jeg tvang meg selv til å absorbere «Syk Pike» uten tanke på det tekniske, og jeg kjente hårene reise seg på armer og rygg. Jeg fortalte han hva jeg følte, og vi ble stående lenge.

Vi var begge enige om at hun er avbildet i øyeblikket der døden suger henne til seg. Det lille som er igjen av henne gir fra seg et hyl av angst via øynene. Jeg fortalte om min egen opplevelse med å se en kvinne dø i sykehusseng, og at bildet ikke ville vært interessant dersom piken allerede var død. Et dødt menneske er like uinteressant som et laken. Det er fordi hun er i ferd med å dø at bildet dirrer.

Vel ute på gaten fortsatte han å snakke om maleriet, om at det ikke ga slipp på han. Han sa at det første han så var øynene og at det var øynene som nå fortsatt hang igjen og ikke ville gi slipp.

ektenyheter