Hver mandag henter vi fram en europeisk kunstskatt fra historiens mørke havdyp. Her er Ukens Kunstperle #13!

En vis mann sa en gang til meg at det viktigste i et maleri er hvor mange malerier det er i maleriet.

Jeg har min egen teori: Det viktigste med et maleri er hvor sterk intensitet det frembringer i sortfarven. Jo mer en kunstner frambringer sorthetens dominans i sitt maleri, jo mer vil sortfarven gjengjelde dette ved å gi maleriet gravitasjonskraft. Og med gravistasjonskraft mener jeg legeme, kropp, liv.

Kunstnere lever evig, sies det. Sant nok, men på én betingelse: At han dyrker sortfarven som en gud. At han blir så i ett med det som gir maleriet blodpump, at hans selvportretter ikke kan oppstå som noe annet enn avsløringer av hans vampyriske tørst etter fallende skygger, snikende skygger, kvelninger av lys!

Portrettmaleren Antoon van Dyck malte adelsfolk som kontraster til det mørket som omga dem. De har trøtte blikk og tafatte positurer.

Antoon van Dyck, Selvportrett, 1620

Men ham selv… Ham selv malte han som en stolt vampyr!

ektenyheter