Hver mandag (denne gangen ble det også tirsdag,) henter vi fram en europeisk kunstskatt fra historiens mørke havdyp. Her er Ukens Kunstperle #10!

Etter hoppet fram i nåtid bevegde vi oss bakover i tid. Det var en gradevis prosess fram til 1800-tallet. Jeg kommer meg ikke forbi 1800-tallet! Det for mye bra her.

Kunstneren Alexandre Cabanel ble jeg introdusert til av en leser av denne spalten. Takk til han. Hvem Cabanel er kan du finne ut selv. Jeg vil ikke vite noe om ham. Jeg vil bare fordype meg i dette vanvittig vakre motivet: Fallen Angel.

Alexandre Cabanel, Fallen Angel, 1868

Komposisjonen er enkel i sin strenge inndeling av to plan. Det lyse mot det mørke. Det nære mot det fjerne. Konturen av forgrunnen dras med videre av bakgrunnens svevere, slik at hovedlinjen i maleriet danner et sneglehuslignende dragsug. En lignende spiralformasjon fant nok også sted, da engelen dalte nedover. Alt med sveve-evne daler mot bakken i sirkler som blir stadig mindre. Og alle galakser drar sine stjerner stadig raskere inn mot midtpunktet.

Den falne engelen som religiøs gjenganger har mange ganger falt nedover i min egen undrende bevissthet. Det ser ut til å være en sammenheng mellom religioner som tilber ilden og de som avbilder engler. Jeg liker å gjøre ting lett forståelig, så jeg antar at falne engel rett og slett er sollys. Og når mine egne undringer avsluttes brått av en konklusjon, er det som om en engel kræsjlandet på bunnen av bevisstheten. Der blir den sittende og føle sjalusi mot de som fortsatt svever. Og med sjalusien som drivkraft begynner reisen på jorden.

 

ektenyheter