I forbindelse med vår konferanse «Den Nye Politiske Virkeligheten» hvor en av våre talere er en representant for den europeiske identitære bevegelsen, og skal snakke om kulturell oppvåkning i Europa har enkelte venstreekstreme reagert med å omtale dette som rasistisk. En av disse uttalte: «Kulturell oppvåkning? Det lukter [brun]svidd.»

For oss var dette meget overraskende. Er virkelig kulturell oppvåkning noe grumsete og rasistisk? La oss se på noen eksempler på kulturell oppvåkning flere steder i verden i nyere tid.

Samene

På slutten av 1800-tallet ble samer behandlet på en nokså dårlig måte i Norge. De ble tvangsintegrert og fikk ikke lov til å snakke morsmålet sitt, samisk, på skolen. Som følge av dette gikk mange samer rundt og følte seg ganske stusselige i lang tid. På 1970-tallet begynte derimot en kulturell oppvåkning blant samene. Mange husker kanskje kampen mot kraftutbyggingen av Altaelva. Den ble på mange måter et symbol på krav om respekt, og dette resulterte i at vi fikk Sametinget, og at mange samer i dag velger å lære seg samisk på skolen, og har gjenopplivet stoltheten i tradisjonelle samedrakter. Dette kan beskrives som en samisk identitærbevegelse. Venstresiden støttet denne.

Jødene/Israel

Europeiske jøder var langt på vei integrerte i Europa, men mot slutten av 1800-tallet skylte en bølge av kulturell oppvåkning over Europa, og mange jøder følte seg ikke helt hjemme i Europa og drømte om å gjenskape en jødisk stat i Midtøsten — Israel. Denne jødiske identitærbevegelsen ble kalt Sionisme, og kulminerte i dannelsen av staten Israel i 1948. Venstresiden støttet opprinnelig denne.

Palestinerne

Da jødene begynte å migrere til det som da het Palestina, møtte de stor motstand fra befolkningen som allerede bodde der, nemlig arabere. De var også identitære og argumenterte for at det var deres land fordi de hadde bodd der i uminnelige tider. Deres identitet var først og fremst som muslim og araber, og helt siden Muhammeds tid har det vært et anstrengt forhold mellom jøder og muslimer. Etter hvert begynte dog en ny identitet å utvikle seg — palestiner. Araberne som hadde røtter i dette området hadde en kulturell oppvåkning og krevde at de skulle få sin egen etniske stat for palestinere med røtter i Palestina. Venstresiden støtter i dag denne identitære bevegelsen.

Europeerne

Etter hvert som Europa har fått stadig flere fremmedkulturelle har den europeiske urbefolkningen også så smått begynt å få en kulturell oppvåkning. Denne har blant annet manifestert seg i Identitærbevegelsen, hvorav en av våre talere, Martin Sellner, er representant. Vi inviterte han til å tale om dette fenomenet, nettopp fordi det foregår ting i Europa som samfunnsengasjerte bør være opplyst om, enten man er enige med dem eller ikke.

Den europeiske identitærbevegelsen skiller seg fra den palestinske identitærbevegelsen ved at de tar avstand fra vold og hat, og de er også langt mer tolerante ovenfor minoriteter. I Palestina er toleransen for jøder svært lav, og et flertall av palestinerne ønsker at Palestina skal etnisk renses for jøder, og palestinere som selger eiendom til jøder blir drept, og gjerne også familien deres. Denne type fascisme tar den europeiske identitærbevegelsen sterk avstand fra. Venstresiden støtter IKKE den europeiske identitære bevegelsen. Tvert i mot stempler de den som rasistisk og «nynazistisk.»

Dette er merkelig. Venstresiden støttet samene, jødene, palestinerne og en rekke andre identitære bevegelser (slik som indianerne i USA). Det kan virke som om de støtter omtrent alt som kan krype og gå av kulturell oppvåkning så lenge det dreier seg om ikke-europeere eller ikke-hvite. Venstresiden diskriminerer altså basert på rase i hvem de støtter. Det tradisjonelle navnet på slik rasediskriminering er rasisme. Hvis europeiske identitære er rasister, hvorfor er da ikke samer, palestinere, indianere eller israelere det?

Les også vårt åpne brev til Rødt om å kontrollere voldelige elementer i deres omgangskrets.