I forbindelse med at Ekte Nyheter arrangerer konferansen «Den nye politiske virkeligheten» intervjuer vi i forkant samtlige foredragsholdere. Nestemann ut er statsviteren Olav Drange Moen, som har markert seg med å være en konservativ stemme i en ellers svært så konform og kjedelig norsk samfunnsdebatt. På konferansen skal han snakke om medias dekning av Trump.

Hvis du skulle formulere ditt sentrale budskap til den norske samfunnsdebatten på noen få setninger, hva ville du sagt?

– Det ville vært en god begynnelse om man hadde en debatt om noe som helst, for alt jeg kan se er en skinndebatt innenfor rammene av en sosialliberal konsensus. Den store riksdebatten om abort handlet eksempelvis om hvordan alle selvsagt var fullstendig enige om at abortlovgivningen måtte stå, men om det var legen på det ene rommet eller i rommet ved siden av som skulle henvise til det i et helt ubetydelig antall tilfeller. I Norge er det ingen virkelig debatt om verdispørsmål, enten det gjelder dødsstraff eller våpenlovgivning. Alle er sosialdemokrater fra krybbe til grav, som tror de er kløktige fritenkere for aldri å ha hørt et eneste motgående argument eller skiftet mening om noe som helst gjennom hele sine liv. Hva samfunnsdebatt angår, er Norge en intellektuell ørken. Jeg blir sett på som voldsomt radikal, men lander akkurat på midten i alle politiske typologi-tester jeg har tatt, og anser meg egentlig som rimelig sentrumsorientert.

I en artikkel for Hambroinstituttet skrev du i november at «verden aldri blir det samme» etter at Trump vant. Hvilke tanker gjør du deg nå etter president Trumps 100 første dager

– Den amerikanske kommentatoren Ben Shapiro har siktet til at Obama var godt likt som person, men at hans politiske program var svært upopulært blant mange amerikanere. Med Trump forholder det seg omvendt. Selv om han er svært dårlig likt som person, ofte av forståelige grunner, er det uhyre godt samsvar mellom hans politikk og de holdninger majoriteten gir uttrykk for i meningsmålingene. Selv hans mest kontroversielle beslutninger, som innreiseforbudet, har klar støtte, selv i målinger gjort i Europa. På valgdagen stemte dermed et stort antall velgere på en kandidat som de mente var sterkt uegnet som president, siden de likte hans politiske manifest.

De første hundre dagene av Trumps presidentskap har dermed vært preget av at han har gjort sitt ytterste for å innfri så mange av sine populære valgløfter på raskest mulig tid, som naturligvis er intenst foraktet av den øvrige eliten. Mellom disse har han beklageligvis servert en rekke unøyaktige, tåpelige og til tider infantile utspill som har gjort ham til en lett skyteskive for sine kritikere.

Vi har selvsagt heller ikke sett noe til Armageddon, økonomisk kollaps, fascismens tilbakekomst, eller noen av de andre skremselsscenarioene massemediene har presentert hittil. Tvert imot har man sett en bedring på flere indikatorer, viktigst av alt i markedene. Så er det andre områder, som alternativet i helsepolitikken, utfordringen av ett-Kina-politikken, eller måten særlig det første innreiseforbudet ble gjennomført på som han har snublet på. Til nå vil jeg gi ham en firer på terningen.

I en analyse om Donald Trumps utenrikspolitikk skrev du i slutten av januar at Trump søker et mer «konstruktivt partnerskap med Russland». I hvilken grad tror du «deep state»-kreftene kan ødelegge for dette og Trumps presidentperiode?

– Den amerikanske presidenten står relativt fritt innen utenrikspolitikken, noe som med en såpass uforutsigbar person som Trump også kan ha en nedside. Det er resultatet av en maktforskyvning som har pågått over flere tiår, ikke minst under Obama, som forbigikk kongressen i spørsmål som Libya og dronekrigføringen.

En annen sedvane i amerikansk politikk, er å bytte ut byråkratiet ved et administrasjonsskifte. Der har Trump enda et stykke å gå. Det personellet han har valgt å omgi seg med, er også farget av en del neokonservative elementer, som Mike Pence, Reince Priebus og øvrige. Jeg tror likevel det vil være en fordel med ulike synspunkter på utenriksfeltet. USA er en viktig internasjonal stabilisator, en unipolar verdensorden er tross alt langt mer stabil enn en som er multipolar, og en ønsker ikke at de trekker seg for mye tilbake fra verdensscenen eller at en uberegnelig person som Trump ikke er omgitt av motstemmer.

Et mer konstruktivt forhold til Kreml er selvsagt ønskelig, men man skal heller ikke se seg blind på Putin. Han er åpenlyst en høyst intelligent mann, som kjenner sin Tukydid og Metternich. Som de russiske tsarene i det 19. århundre har han store realpolitiske ambisjoner i det han anser som Russlands interessesfære. Kunsten er å avskrekke et slikt imperialistisk prosjekt uten å konfrontere. Der er økte forsvarsutgifter i NATO helt avgjørende, og det er godt at Trump endelig har tatt tak i problematikken.

Du var tidlig ute og kommenterte situasjonen i Syria, hva tenker du om Nato sitt engasjement der?

– Det er ingen tvil i mitt sinn om at NATO-landenes oppmuntring av den arabiske høst, bombingen av blant annet Libya med tilhørende signaler om tilsvarende støtte til et syrisk opprør, og den påfølgende backingen av opprørere, har bidratt til fullstendig destruksjon av landet. Dem som forsøker å innprente oss med dårlig samvittighet for den humanitære katastrofen i land som Syria, unngår stadig å nevne at det er dem selv som bærer på ansvaret. Jeg husker jeg overvar en paneldebatt på Litteraturhuset i 2013, hvor AP og Høyre var representert, hvor opposisjonen ble renvasket og alle var enige om å fjerne Assad.

Naturligvis dreier det seg om Saudi-vennlig geopolitikk, og om å svekke et regime som er del av en rivaliserende regional allianse, bestående i hovedsak av Syria, Iran, Hezbollah og Russland. I vennligsinnede gulfstater, som Bahrain, ble det demokratiske opprøret slått ned med amerikansk utstyr og uten de store protestene. Husk at Saudi-Arabia, NATOs fremste allierte i regionen og den radikale islamismens hjemland, sendte inn store tropper for å knuse demonstrasjonene. Man så da ingen mediekampanje på vegne av opprørerne. I Jemen er historien den samme. USA har bombet opposisjonen sammen med Saudi-Arabia.

Mediene støtter opp om dette hykleriet. Det så man ved dekningen av de nevnte land, og det så man ved forskjellen i dekningen av Aleppo og Mosul. I begge tilfeller ble islamistene dyttet ut med en del sivile tap. I det førstnevnte drev vestlig presse propaganda på vegne av de radikale islamistene og snakket bare om krigsforbrytelsene til dem som inntok byen. I sistnevnte talte de nærmest utelukkende om en frigjøring.

Truman-doktrinen under den kalde krigen var kjennetegnet av at USA støttet regjeringer mot voldelige, revolusjonære minoriteter. Jeg har sammenlignet NATOs hensikter i Syria med en omvendt Truman-doktrine, hvor man støtter voldelige, ofte fanatiske minoriteter mot en sittende regjering.

Assad, som sin far, er en brutal diktator, som ikke skyr noen midler for å tviholde på makten. Jeg støtter ham like lite som jeg støtter regimet i Nord-Korea når jeg sier det ville være galskap å invadere det landet. Etter seks år med borgerkrig er Assads regime den dominerende kraften i Syria, og har kontroll over nesten alle de store byene. Dette er også de delene av Syria hvor religiøse minoriteter ikke blir utsatt for systematisk folkemord. Blant lærde har det blitt sagt at den eneste nåden i krig er en hurtig seier. Å kalle for avsettelsen av Assad, er å kalle for den komplette ødeleggelsen av enorme territorier, mens radikale islamister står klare til å gå inn. Det er den politikken store deler av eliten i Vesten står for, og den må ikke tillates.

Hvor viktig er sosiale medier for deg for å kommunisere og er du redd for Zuckerberg og Merkels planer om å slå ned på såkalt «hate speech?»

– Plattformene jeg bruker, som blant annet Document, kunne aldri ha nådd ut til så mange hadde det ikke vært for sosiale medier, så det er et viktig bindeledd. Hva vi har sett, særlig etter det amerikanske valget, men også med Syria, er at de tradisjonelle mediene har mistet mye av sin definisjonsmakt. Svaret til de sosialliberale er derfor å forsøke å monopolisere også de fremvoksende kanalene. De har kalt alle med et motsatt standpunkt på nettet for nettroll, stengte ned kommentarfelter, innført berufsverbot, oppsøkt hva de kaller netthatere med TV-team på slep og lignende. Det har ikke gitt ønskede effekt, så nå snakker de heller om å gjøre sosiale medier rene for hva de kaller fake news, ofte et kodeord for nyheter de ikke er enige med. Dette diskuteres på høyeste politiske nivå i EU, Tyskland, Frankrike og Italia, med blant annet forslag om bøteleggelse som sanksjonsmiddel. På kort sikt utgjør de en trussel, på lang sikt tror jeg imidlertid at internett er en altfor demokratisk kanal til at de vil klare å kontrollere informasjonsflyten.

Hva tenker du som skribent på Document.no om Antirasistisk Senter sin påstand om at «nettstedet til tider kan legge seg tett opp til islamofobi og publisere islamofobiske tekster»? 

– Nå er undertegnede blant de skribenter på Document som kanskje har viet minst tid på islam og tilknyttede problemstillinger, da jeg har vært mer opptatt av å gå etter hva jeg kaller de kulturløse. Islamiseringen av Europa er kun et symptom på disse, ikke den underliggende sykdommen.

Den innfødte befolkningen har splittet seg i to. Noen av oss fortsetter i sporet til våre forfedre, andre har brutt ut av det, og har ingen nasjon, land, kultur, religion, etnisitet, eller lojalitet overfor noe som helst annet enn sine umiddelbare materielle behov og fysiologiske lyster. I økende grad er de også uten barn, som de erstatter med et par aborter og en bikkje. Det er disse som mangler verdiene til å bry seg med forskjellene mellom en by der det bare bor muslimer med bakgrunn fra Somalia og en by der det bare bor kristne med bakgrunn fra Norge. Den demografiske fremtiden bryr de seg ikke om, da er de jo borte. Det er dem som dag og natt utsletter norske tradisjoner, ikke muslimer, som heller bevarer sine egne.

Antirasistisk Senter faller i den kulturløse kategorien. De bryr seg ikke om rasisme, bare om å motarbeide alt som er tradisjonelt europeisk. Det betyr at sort er bra og hvitt er dårlig, at islam er bra og kristendommen er dårlig også videre.

Som de øvrige kulturløse har de selvsagt ingen argumenter. De er ute av stand til å diskutere idéer eller konsekvenser av politikk, så de har funnet på et stygt navn å kalle meningsmotstandere for enhver debatt: Homofobi for familiepolitikk, misogyni for kjønnspolitikk, rasisme for innvandring også videre. Islamofobi er en av disse. Det har ingen substans. Man lider åpenlyst ikke av en sinnssykdom for å påpeke negative konsekvenser av islam, islam er ingen rase, og de eneste som lider av en frykt for islam er dem som ikke våger å kritisere religionen, så vidt jeg kan se. Hans Rustad og Hege Storhaug kritiserer islam fordi de er uredde og modige.

Men som påpekt, kunne ikke en muslimsk guttunge naske i en lokalbutikk uten at høyrepopulister gjorde et stort nummer ut av det. Selv synes jeg ikke slikt er så interessant. Jeg tror det er en tendens til å overdrive viktigheten av enkelthendelser blant høyrepopulister, og benekte tendenser blant sosialdemokrater.

I artikkelen «Faktasjekk av faktasjekkerne» publisert på Document.no 1. mars 2016 gikk du igjennom PolitiFact sin tvilsomme praksis når de «faktasjekker» Trump sine uttalelser. Hva tenker du er den mest graverende falske nyheten massemedia har formidlet om Trump før, under eller etter valget?

– Først må det sies at Trump og hans team ikke er uten synd. Trump farer eksempelvis ofte med fundamentale misforståelser av offentlige rapporter, enten det gjelder arbeidsledighetsstatistikk, tall over uregistrerte velgere, eller kriminalitetsrater gitt av FBI. Han skyter også en del fra hoften. Mediene gjør rett i å arrestere ham for alt dette, selv om det er åpenlyst at man under en høyrelenende president har en presse i krigsmodus mot administrasjonen, og under en venstrelenende president har en presse som dekker for administrasjonen og heller er kritisk til opposisjonen.

Dermed sprer de daglig misinformasjon om Trump, gjerne i form av halvsannheter, unnlatelse av viktige nyanser eller sterkt urettferdig vinkling. Der Trump nevner en enkelthendelse i Sverige som aldri skjedde, later mediene som om det ikke er noen som helst problemer i Sverige overhodet. Selv om begge sider sprer feilinformasjon, lander dermed Trump ofte nærmest sannheten helhetlig sett.

Om jeg skulle plukke ut den verste casen, vil jeg nok si medienes forsøk på å fremstille Trump som den mandsjuriske kandidaten, dvs. som Kremls mann i Washington. FBIs etterforskning, som pågikk over flere måneder, konkluderte med at det ikke forelå noen bevis for dette, men daglig forsøker mediene å forsterke en slik kobling i hodene på sine lesere som noe vedtatt og bevist. Golden shower-lekkasjen, som NRK fullstendig løgnaktig rapporterte som noe FBI anså som en troverdig rapport, var en kulminering av dette.

Du har gått til motangrep på mainstreammedia og skrev blant annet på din blogg at «blant det sjofleste massemediene gjør, er å virke som en gapestokk for enkeltindivider som avstår fra å følge en akseptert ideologisk linje». Hva tenker du må til for at alternative medier og dissidenter kan bryte gjennom mainstreammedias grep på samfunnsdebatten i Norge?

– Å være fullstendig dedikert til sannheten. Det er fristende å vinkle ting så mye i sin retning at fakta som ikke kommer sin side til gode utelates eller forvris. Det er en felle som mediene til det alternative høyre i USA ofte faller i. Alternative medier, som også de tradisjonelle mediene, har sannheten som valuta. Om man svikter den, som de tradisjonelle mediene har gjort på grunn av sin aktivisme, vil leserne over tid fortjenestefullt vende deg ryggen. Alternative medier står i fare for å gjøre det samme om de ikke er villige til også å snakke om nedsidene av fenomener som Trump og Brexit.

Hva er dine tanker om den fremtidige medievirkeligheten?

– Kun eldre ser på NRK Dagsrevyen, det er blitt diskutert at Aftenposten kan være nedlagt om et tiår, Dagbladet vil slutte å være en dagsavis innen enda kortere tid, mens mindre venstreaviser som Ny Tid allerede har gått dukken. Massemediene er et korthus som kollapser foran øynene våre. Vi vil med tiden se en sterkere maktfordeling innen informasjonsformidlingen. Det kan ha både sine gode og dårlige sider, men helhetlig sett ser jeg meget positivt på en slik utvikling, da massemediene har degenerert til en venstreaktivistisk gruppe. Jeg tror dette er åpenlyst for alle med en halv hjerne etter at Trump og høyrepopulistene i Europa har lokket dem ut av skyttergravene sine.

ektenyheter