Et stort problem med mainstream-journalistikk er at journalister flest er svært dårlige til å vurdere hva som er god eller dårlig forskning. Når journalister kan svært lite om et tema, og må forholde seg til eksperter med motstridende meninger, hvem skal de da lytte til? Jo mindre de kan om et tema, jo mer må de støtte seg til autoriteter, og når autoritetene er uenige, ser de etter et konsensus eller flertall som fasit.

Som konsekvens av dette tar nå de fleste mainstream-journalister det for gitt at menneskeskapte klimaendringer er ekte og katastrofale, og at dette synet støttes av 97% av forskerne. De som er skeptiske blir derfor latterliggjort og mistenkeliggjort med merkelapper som «klimafornektere.»

På overflaten ser dette ut som en god metode. Problemet er at den fører til så mange feil. Mainstream-media lyttet til «ekspertene» som sa at Trump ikke hadde nubbesjanse til å vinne valget. Mainstream-media rapporterer løgner slik som at det finnes et stort lønnsgap mellom kvinner og menn. De rapporterer at det finnes 97% konsensus om katastrofale menneskeskapte klimaendringer når dette er feil. Rekken av feil er pinlig lang, noe som vitner om et system-problem.

Vi skal i denne artikkelen forsøke å komme med konstruktiv kritikk. I stedet for å kjefte på at media tar feil i alt mulig rart, skal vi heller demonstrere hvordan journalister kan unngå feilene.

Sjekk om de beste bevisene holder det de lover

Selv om man kan svært lite innen et tema, kan man komme veldig langt med enkel kritisk sans og sunn fornuft. Første test i en kontrovers er å sjekke om de beste bevisene som fremlegges holder mål. En vanlig påstand som fremsettes som faktum i amerikanske medier er at politiet er svært rasistisk, og særlig diskriminerer minoriteter. Dersom det er sant at politiet skyter uskyldige svarte hele tiden bør det finnes mye bevis på dette. Folk har mobiltelefoner, det finnes sikkerhetskameraer og politikameraer som i de fleste tilfeller kan avgjøre om påstandene om rasistiske drap finner sted.

Ta Michael Brown-saken, for eksempel. Da saken først ble presentert i media ble Michael Brown presentert som en «mild kjempe» som ble skutt i ryggen av en hvit politimann mens han hadde hendene over hodet. Senere vitnesutsagn av svarte vitner, video-opptak, samt tekniske bevis viste at alt dette var løgn. Michael Brown var en kriminell bølle som rante en butikk, ruset på narkotika. Politiet ble tilkalt og Brown nektet å adlyde politiets ordre, gikk til angrep på politiet og forsøkte å ta pistolen fra han. Brown, som veide over 100 kilo, kom senere løpende mot politimannen og var på vei til å angripe han da politimannen skjøt og drepte han i selvforsvar.

En annen profilert sak er drapet på Trayvon Martin. I media ble det fremstilt som at en hvit mann drepte en uskyldig liten svart gutt uten grunn. Her er bildet som ble sirkulert i media:

 

Dette viste seg å være ren løgn. Trayvon Martin var en kriminell voldelig pøbel som oppførte seg mistenkelig i George Zimmermans nabolag. Zimmerman er hispanic og er populær blant sine svarte naboer. Han tok med pistol og ba han om å holde seg i ro inntil politiet kom. Martin angrep Zimmerman og forsøkte å knuse skallen hans i asfalten. I selvforsvar skjøt Zimmerman Trayvon Martin. Nedenfor ser vi bilde av hvordan de egentlig så ut. Bildet av Zimmerman viser hvordan han så ut da politiet fant han.

 

Media som rapporterte om saken spredde ikke bare feil informasjon om saken, men drev aktiv forfalskning. Zimmermans telefonsamtale med politiet ble editert slik at han skulle høre rasistisk ut.

Du trenger ikke å være ekspert for å forstå at det er ugler i mosen her. Dersom du er en ærlig og gravende journalist ute etter sannheten bør du spørre deg selv: «hvis det er så mye rasisme i politiet, hvorfor er da de mest profilerte media-bevisene for dette feil? Hvorfor må bevismateriale forfalskes for å vise hvor rasistiske politiet er?»

Det logiske og enkle svaret bør være at dersom man er nødt til å føre lesere bak lyset for å få frem et poeng, er det trolig veldig lite bevis og substans bak påstanden om rasisme i politiet. På dette tidspunktet bør en hver ærlig journalist begynne å søke i statistikken (og gjerne be statistikere om hjelp) for å finne ut om det er substans i påstanden om rasisme. Arresterer politiet svarte oftere enn de utfører kriminalitet? Skyter politiet svarte oftere enn de skyter hvite i sammenlignbare situasjoner? Svaret er NEI. Det finnes ingen beviser for at politiet opptrer rasistisk overfor minoriteter. Tvert i mot frikjenner tallmaterialet politiet fullstendig. At politiet i USA systematisk opptrer rasistisk er en løgn, og media bidrar aktivt til å spre denne løgnen, og gjør seg til talerør for falske nyheter.

La oss nå benytte denne metoden på kroneksempelet på et vanskelig tema: klima. De fleste journalister har ikke kompetanse til selv å vurdere sannhetsgehalten i påstander om klima. Likevel finnes det noen enkle grep man kan gjøre som kun krever sunn fornuft. Klimaskeptikerne hevder at det er stor usikkerhet og dermed stor uenighet blant klimaforskere. Alarmistene hevder på sin side at det er stor enighet om katastrofal menneskeskapte klimaendringer. Begge disse påstandene kan ikke være riktige. Noen må ta feil. Men hvem?

Å finne ut hvor mange forskere som er enige er mye lettere enn å forstå fysikken bak klimaendringer. Det bør altså være innenfor journalistens kompetanse å finne ut hvem som har rett i påstandene om enighet og uenighet. En av de mest kjente studiene som fikk enorm publisitet i mediene er John Cooks studie fra 2013 som viser at 97% av publiserte forskningsartikler innen klima er enige med påstanden om at  mer enn halvparten av oppvarmingen i det 20. århundret er menneskeskapt.

Det bør være en enkel sak å etterprøve, ikke sant? Vel, en studie som ble publisert samme år gikk Cooks studie i sømmene og fant ut av de 11944 forskningsartiklene Cook hadde vurdert var det bare 41 som eksplisitt sa seg enig i påstanden at mer enn halvparten av oppvarmingen var menneskeskapt. Eller sagt på en annen måte. Tallet var ikke 97% som Cook hadde påstått, men 0,3%! Eller rettere sagt, det fantes ikke datagrunnlag for å trekke den konklusjonen Cook hadde gjort.

Her bør bullshit-alarmen gå av. Hvis 97% av forskerne er enige, hvorfor må alarmistene da dikte opp tallene som underbygger denne påstanden?

Og enda mer bekymringsverdig: er halvparten av oppvarmingen i det 20. århundret et viktig og relevant spørsmål å spørre? Burde ikke det vært gjort en omfattende studie av hvor mange klimaforskere som mener at menneskeskapte klimaendringer er alarmerende og katastrofal? Det viktige spørsmålet er om oppvarmingen er farlig eller ikke.

Hvorfor finnes det ingen studier som spør dette aller mest relevante spørsmålet? Hvis det er så veldig stor enighet om dette burde det jo være en enkel sak å finne det ut. Likevel er slike studier mystisk fraværende. Hvorfor? Her er det ugler i mosen, og selv en journalist kan forstå dette.

En del av svaret finner vi i FNs klimarapporter. Charney-rapporten fra 1979, som alle moderne klimarapporter bygger på, oppga klimasensitiviteten til å være mellom 1,5 og 4,5 grader oppvarming for en CO2-dobling. Den gangen hadde man bare lommekalkulatorer tilgjengelig. Nå har det gått nesten tre tiår siden denne rapporten. Vi har fått satelittmålinger, hundrevis av milliarder av kroner er blitt brukt på klimaforskning, og svære superdatamaskiner og intet mindre enn fem FN-rapporter. Den siste av disse rapportene (AR5) sier at det er «medium confidence that the [climate sensitivitely] is likely between 1.5°C and 4.5°C.»

På nærmere 30 år har forskerne altså lært … ingenting. Forskerne innrømmer at usikkerheten  i dag er akkurat like stor som i 1979. Denne innrømmelsen står i grell kontrast til media-propagandaen om at klimaforskning er så veldig sikker. Igjen, her trenger du ikke å kunne fysikk for å forstå at det er ugler i mosen.

En folkelig måte å forstå denne usikkerheten er som følger: sett nå at du setter deg inn i et fly som skal gå fra Oslo til Svalbard og kapteinen annonserer at 97% av flykapteiner er enige om at turen vil ta mellom 1,5 og 4,5 timer. Ville du følt deg sikker på at du kom deg helskinnet frem? Synes du 97% konsensus virker veldig betryggende? Ville du turt å sette deg på et sånt fly hvis du visste at usikkerheten var så stor?

Konklusjon

Metoden som er beskrevet i denne artikkelen kan enkelt benyttes av både journalister og vanlige folk for å vurdere holdbarheten i påstander. Dersom media tar i bruk denne metoden vil media sakte men sikkert kunne gjenoppbygge den tilliten som de over lang tid har skuslet bort på propaganda.

 

 

 

 

 

ektenyheter