Media har løftet frem mange populistiske årsaker når man skal vurdere hvorfor flertallet av britene ville forlate EU. En mer prinsipiell gjennomgåelse støtter også dette utfallet.

Av Torgeir Viddal
Brexit har preget mang en forside i norske, britiske og internasjonale aviser det siste året, og det er ingen tvil om at referendumet er en av de mer betydningsfulle hendelser den siste tiden. Dette både med tanke på Storbritannia sett for seg selv samt hvordan referendumet kan påvirke andre land i Europa og i tillegg USA.
Når mediene ser på årsakene til at flesteparten av britene som fant veien til stemmelokalene stemte for å forlate EU, er temaene som kommer frem gjerne immigrasjon og fri flyt av arbeidskraft over landegrensene.

Man ser også at de uten høyere utdanning var sterkt representert blant de som ville forlate EU. Dette er kanskje naturlig, da det er de som i størst grad merker konkurransen fra fri flyt av arbeidskraft og som bor i bydeler der effektene av høy grad av innvandring merkes. Det er ingen tvil om at dette er viktige temaer, uavhengig av hvilken side av disse sakene man sympatiserer med.

Hva om man for et øyeblikk forlot disse forsidevennlige temaene og heller betraktet en konstruksjon som EU fra et mer prinsipielt synspunkt? Noen økonomifilosofiske betraktninger samt kunnskap om menneskesinnets begrensninger kan kanskje hjelpe oss å vurdere sjansen for at et prosjekt som EU skal komme sine innbyggere til gode.

Før vi kommer så langt, la oss se kort på det europeiske samarbeidet i tiden etter andre verdenskrig. En rekke programmer ble igangsatt i denne tiden, både for å bevare freden, men også for å øke flyten av varer og kapital landene seg imellom. Europa skulle industrialiseres ved hjelp av tunge investeringer og teknologi som allerede var implementert på den andre siden av Atlanteren. Det er viktig å poengtere at man ved disse programmene reduserte barrierene man tidligere hadde satt opp, og på den måten i større grad tillot markedet å fungere over landegrensene. Veksten i velstand var betydelig.

Man var også i den spesielle situasjonen at utkommet av industrialiseringen var i stor grad forutsigbar. Skaffet man kapitalen, teknologien og arbeidskraften kunne man med stor sikkerhet si hva gevinsten i ettertid ville bli, all den tid Europa på den tiden lå på etterskudd av den teknologiske utviklingen i USA og kun kopiere teknologi og praksis derfra.
20 år senere var teknologigapet lukket og grunnlaget for den store veksten i årene etter andre verdenskrig borte.

Dersom vi spoler nesten 70 år frem har vi et europeisk samarbeid, EU, som opptrer på en helt annen måte enn det som var målsetningen med de første programmene. Byråkrater i Brüssel, med eller uten gode hensikter og incentiver, deler ut direktiver og regulativer med en stadig økende rate: fra 2010 til 2013 ble 3600 av disse påført bedriftsledere i Storbritannia. Man beregner at det vil ta noe over 90 dager å lese lovene som har kommet til l løpet av denne tiden.

For nettopp å unngå at unødvendige regler og direktiver blir påført medlemslandene har EU et subsidiaritetsprinsipp. I klartekst betyr det at temaer skal håndteres på det laveste nivået av lovgivning som kan håndtere det effektivt. Det finnes retningslinjer og bestemmelser for på hvilket nivå temaer skal få sin lovgivning.

En svensk studie viser imidlertid at dette oppsettet slett ikke fungerer som forespeilet. Den svenske riksdagen får direktiver tilsendt fra sentralt hold for behandling. Deretter viser det seg at så nær som alle tilsendte direktiver og lover blir implementert. Prosessen i Riksdagen evner ikke mer enn å sikre at man har forstått lovteksten. I tillegg sier studien at det er stor usikkerhet rundt retningslinjene for hvilke temaer som skal behandles hvor, med resultatet at EU sentralt tar seg til rette.

Subsidiaritetsprinsippet var en viktig forutsetning for at Sverige skulle bli medlem av EU. Studien på sin side kaller prinsippet en papirtiger. EU produserer flere lover enn medlemslandene kan håndtere, og Storbritannia får sine 3600 nye lover.

Når man da har fått en organisasjon styrt av teknokrater som deler ut sentralt utformede regulativer over en lav sko, hvor velegnet kan den være til å sikre interessene til unionens innbyggere? Merk at det ikke spørres etter den observerte ytelsen, denne er beviselig lav med høy arbeidsledighet, spesielt blant unge.

Snarere spørres det etter om man har konstruert et system basert på sentralstyring som aldri hadde forutsetninger for å kunne bli vellykket, gitt at domenet systemet skal råde over langt fra består av statiske eller ensrettede komponenter.

For å kunne utforme lover og regler må man ha kunnskap om domenet lovene skal gjelde for. Økonomen og filosofen Friedrich Hayek påstår at en sentral myndighet kan ikke ha all kunnskap som er relevant for alle som er omfattet av denne myndigheten. Komponentene er ulike og de endrer karakter over tid. Jo mer lokal myndigheten er, jo i større grad kan de endrende lokale forholdene følges. Dette er knapt mer relevant enn i tilfellet EU der de ulike medlemslandene har svært ulik historie og kultur.

Hayek har mer å by på når man skal se på menneskets iboende begrensninger for kunnskap. Det er en stor forskjell på å forstå sine omgivelser og det å kunne fungere i dem. Vårt virke foregår blant institusjoner og lovverk som har vokst frem over lang tid, disse institusjonene har samlet århundrers prøving og feiling hos stater og kongedømmer. Resultatet er omgivelser av en viss kompleksitet som har blitt formålstjenlig, og som vi lærer oss å fungere i. Likevel, selv om man kan navigere i disse omgivelsene med suksess betyr ikke det at man derfor forstår dem. Hayek savner en ydmykhet ovenfor denne innsikten.

Denne manglende ydmykheten kan et stykke på vei forklares ved to kjente fallgruver, eller fallacies på engelsk: hindsight bias og the narrative fallacy.
Hindsight bias beskriver vår tendens til å endre vår oppfatning om hva vi tidligere mente om en problemstilling, basert på hva utfallet av problemstillingen skulle vise seg senere å bli. Fenomenet er godt beskrevet i psykolog Daniel Kahnemans bok Thinking Fast and Slow, som også forteller om mange andre iboende svakheter ved menneskesinnet.

Fenomenet ble først påvist i på syttitallet da president Nixon avla sitt besøk hos Mao Zedong. Deltakere i en studie ble før besøket presentert for femten forskjellige mulige utfall av besøket og bedt om å tillegge hvert utfall en sannsynlighet. Etter at besøket var avlagt og utfallene kjent, ble de samme deltakerne bedt om å gjenkalle sannsynlighetene de først hadde tildelt alle utfallene før besøket. Resultatet var klart, for utfall som faktisk fant sted i etterkant av besøket hadde sannsynlighetene nå økt, og det motsatte for utfallene som viste seg å ikke finne sted. Resultatet av å endre oppfattelse av fortiden er at man får inntrykk av å kunne predikere hendelser i en mye større grad enn man faktisk kan.

Narrative fallacy beskriver hvordan man danner seg en historie basert på tilgjengelige fakta og ble gjort kjent gjennom Nassim Nicholas Talebs bok The Black Swan. Vi er mye mer tilfreds når vi klarer å skape en orden rundt det vi opplever. Dette fører til at vi vil lage en historie som passer til dataene vi har. Tendensen er så sterk at trangen til å ha en koherent historie trumfer kravet til at historien skal være riktig. Resultatet er at man får et enklere bilde av omgivelsene enn de faktisk er.

Oppsummert har man en overdreven tro på egen evne til å forutse fremtiden, samt et forenklet bilde av sine omgivelser. Dette vil på ingen måte fremme ydmykheten over vår begrensede forståelse av virkeligheten slik Hayek etterlyste. Man vil lage en forenklet historie og selge den med overbevisning, historien vil også være lett å selge siden den nettopp er enkel.
Disse svakhetene som er beskrevet vil selvfølgelig gjelde for både EU, nasjonalt og lokalt nivå. For å redusere de relaterte negative effektene bør avgjørelsene tas på et mer lokalt nivå. Det er da mer nærhet til kunnskapen som må samles. Et like viktig poeng er at man også vil få en oversikt over hele prosessen, fra unnfangelse av idé til resultat og dermed oppnå en større grad av reell kunnskap.

Det er nærliggende å ta euro-samarbeidet i nærmere øyensyn. Mange medlemsstater har frivillig gått inn i et valutasamarbeid der de tradisjonelle verktøyene for å styre en stats økonomi ikke er inkludert. Medlemmene i eurosonen vil ha svært ulike behov for å ta i bruk de ulike økonomiske virkemidler som devaluering og endring av styringsrente, disse virkemidlene er nå tatt bort fra hvert enkelt medlemsland i EU. Uavhengig av hvilke tanker man har om sentralbanksystemet, å ta bort styringsmulighetene fra det lokale nivået kan ikke gå bra. En økonomistudent som foreslår dette valutasystemet på en eksamen vil få strykkarakter.

Det er verdt å se på hvordan Europa fikk posisjon som økonomisk stormakt. Spesielt for Storbritannia sitt tilfelle har de hva som kalles common law, som betyr at lovverket blir til ved prøving og feiling over lang tid på lokalt nivå uten at en sentralmyndighet har diktert lovene. Det er en nær sammenheng mellom lovgivning og praksis, og lovene er ikke unødvendig komplekse. Interessant i denne sammenheng er også at Europa i lang tid bestod av små stater og kongedømmer, Italia og Tyskland er for eksempel stater av nyere tid. Dette tillot utvikling av lovverk og normer i liten skala med god tilpasning til de lokale forholdene.

Nøkkelen til vellykkede lovverk kan ligge nettopp her. Man legger til rette for prøving og feiling i liten skala. Feiling får en begrenset konsekvens og man risikerer ikke å legge brakk økonomien til et helt kontinent. Suksesser kan kopieres av andre enheter, igjen i mindre skala.

Det er en oppbruddsstemning i EU, det samme kan man spore i USA. Tilsynelatende forskjeller statene i mellom blir tydeligere, samtidig samles mer makt på føderalt nivå. California har nå en aktiv bevegelse for å separeres fra USA. Med mer sentralisert makt i både EU og USA, er kanskje dette det fornuftige utfallet?
Tilbake til referendumet i Storbritannia så vi at de med lavere grad av utdanning var overrepresentert på leave-siden. Kanskje kan dette sees i sammenheng med Hayeks lære? Jobber som besittes av personer uten høyere grad av utdanning er til en grad karakterisert ved at man får oppleve det direkte resultatet av innsatsen, også i mange tilfeller på bunnlinja. Man blir straffet av unødvendig komplekse løsninger da det fører til svinn og man øker sjansen for å begå feil.

Tilbake til referendumet i Storbritannia så vi at de uten høyere utdanning var sterkt representert blant de som ville forlate EU. Det er tidligere i denne artikkelen påpekt noen umiddelbare grunner til at de stemte i denne retning. Kanskje kan man stille spørsmålet om mange i denne gruppen har jobber der ufornuftige og unødvendig komplekse løsninger blir synlige og heller ikke løftet frem. Kanskje innarbeider man derfor en ydmykhet ovenfor den kunnskapen man ikke har og dermed en skepsis ovenfor organisasjoner som EU.

Kilder:
Nassim Nicholas Taleb: The Black swan
Daniel Kahneman: Thinking Fast and Slow
The Daily Mail
The New Yorker
Anne-Marie Pålsson: The EU’s Principle of Subsidarity – an Empty Promise

ektenyheter