Stadig flere forskere mener de drukner i EU-byråkrati.

Verdens største forskningsprogram heter Horisont 2020. Dette er EUs prestisjeprosjekt og målet er at forskningen skal gi Europa store teknologiske fremskritt, mer konkurransekraft og løse en rekke samfunnsproblemer.

I perioden 2014 til 2020 skal Horisont 2020 dele ut rundt 700 milliarder kroner til ulike forskningsprosjekter. Dette er skattefinaniserte midler som deltakerlandene betaler inn for å kunne ta del i ordningen.

Norge er ikke forpliktet til å delta gjennom EØS-avtalen, men vi har frivillig sluttet oss til programmet og skal betale inn 18 milliarder kroner totalt. Tanken er at Norge skal delta i en rekke viktige forskningsprosjekter sammen med internasjonale fagmiljøer.

Nå øker kritikken i det norske forskningsmiljøet.

Flere forskere Aftenposten har vært i kontakt med beskriver en komplisert og langvarig søknadsprosess, der bare en liten brøkdel av de som søker får penger.

– For å si det rett ut: Vi bruker enormt mye tid og ressurser på en slik søknad. Jeg har bygget opp en internasjonal forskningsgruppe og vi har levert en søknad på 70 sider. Denne skal passe inn i en rekke formaliteter og regler for hvordan ting skal gjøres, sier Eivin Røskaft, professor ved institutt for biologi ved NTNU.

– 42 prosjekter søkte på utlysningen vi fikk midler gjennom. Vårt prosjekt var ett av to som fikk finansiering. Man må altså legge ned enormt mye arbeid for i det hele tatt å bli vurdert, og når søknaden er sendt inn er sjansen forsvinnende liten for å få den innvilget, forteller han.

Røskaft anslår at det til sammen er brukt godt over ett årsverk på denne ene søknaden. Dermed ble det på denne utlysningen alene trolig brukt noe sånt som 42 årsverk, 40 av dem helt bortkastet.

Dette er tid og ressurser som kunne vært brukt til forskning istedenfor byråkrati.

I tillegg kommer store administrasjonskostnader til rapportering og oppfølging om man får midler.

– Etter at pengene ble innvilget har tiden gått med til å administrere. Som leder av forskningsprosjektet har jeg ikke tid til å drive med forskning. Tiden min går til koordinering av internasjonale forskere og rapportering til EU, sier Røskaft.

Man kan bare forestille seg hva totalkostnaden blir hvis man legger sammen all tid og alle ressurser som går til å søke Horisont 2020.

Les mer i Aftenposten

ektenyheter