Foto: Siv Dolmen

Den 29. august 2005 rammet orkanen Katrina New Orleans med full styrke. 80 prosent av byen ble oversvømt. 1464 mennesker mistet livet, hundretusenvis mistet hjemmene sine, og atter tusener ble traumatiserte eller invalidisert. En hel verden var sjokkert. Men én mann skryter av at han heller gned seg i hendene. Det er klimapolitikkens tåkefyrste, Jørgen Randers.

«Jeg gned meg i hendene», sier Randers til Morgenbladet 25. januar, om hva han gjorde da orkanen Katrina traff New Orleans. «Du gledet deg?» spør journalist Simen Sætre vantro. «Selvfølgelig,» svarer Randers, som om det var den naturligste ting i verden å sette pris på at fattige, hovedsakelig svarte amerikanere mistet livet i en orkan.

For å understreke poenget forteller han at han også satte pris på at orkanen Sandy traff New York i oktober 2012 og drepte 131 mennesker. Underteksten er at amerikanerne fortjener klimakatastrofer, fordi klimapolitikken deres er så elendig.

Slike uttalelser skal man ikke slippe unna med. La meg forsøke meg på en parallell: Hadde en sentral samfunnsdebattant kommet med uttalelser om at amerikanerne fortjente 11. september 2001 på grunn av deres imperialistiske krigføring i andre land, ville det vakt allmenn avsky.

Men i klimadebatten er tydeligvis det meste tillatt. Randers’ folkeforakt og lefling med autoritære elitekrefter hylles som «friske» og «ærlige» utspill. Da Randers tok til orde for å rive ned demokratiet og innføre elitestyre, hyllet biolog Dag Hessen ham som «befriende ærlig». Da Randers tok til orde for å innføre ettbarnspolitikk i Norge etter mønster fra Kina, mente miljøforkjemper Andrew Kroglund at «slike provokasjoner har vi godt av».

Nå går Randers altså enda lenger, og han gjør det med et smil. Det er å håpe at meningene hans ikke er representative for hva resten av miljøbevegelsen mener, og at flere snart våger å følge i Naturvernforbundets Lars Haltbrekkens fotspor. Han har tatt avstand fra Randers sine fjollerier.

Randers fremstilles som en slags klimaprofet. Det er han langt ifra. Han er heller en tåkefyrste som fabulerer frem urealistisk tankespinn, kokt opp på gamle folkemyter om (andre) menneskers egoistiske natur. Men er det noe Randers har avslørt med dette utspillet, så er det heller sin egen egoisme.

Jeg og Randers har én ting til felles. Vi er begge dypt bekymret for klimakrisen. Men der slutter også likhetene. Klimakrisen handler ikke om at amerikanere skal leve som nordmenn, eller at nordmenn helst bør leve som Randers. Klimakrisen handler ikke om å kontrollere menneskesinnet, men om å kontrollere naturressursene. Det er å håpe at tåkefyrsten Randers med sitt siste utspill endelig har avskrevet seg selv som premissleverandør for norsk klimadebatt. Vi har rett og slett ikke tid til mer av slike fjollerier.

Erik Martiniussen
Statsviter, klimablogger og journalist

Kilde: Morgenbladet.

Kjære leser! Før du kommenterer må du lese våre regler
Gjentatte brudd på reglene vil føre til permanent utestengelse. Vi håper dere respekterer dette.
Kos dere med debatten! :)

ektenyheter