TIL VENSTRE: – Miljøpartiet De Grønne flagger en økonomisk politikk godt ute på venstrefløyen. Også klassisk venstresideposisjonering som boikott av Israel og NATO-motstand er på plass, hevder Bård Larsen i Civita. Nora Jungeilges Heyerdahl og Emilie Wesche Guttormsen jobber begge for partiet i Oslo. Foto: HELGE MIKALSEN, VG

Miljøpartiet De Grønne fosser frem på målingene en uke før valget.

Miljøpartiet De Grønnes arbeidsprogram er på hele 71 sider. Summen av alle enkeltsaker er – om de noen gang skulle løftes opp fra tegnebrettet – et ekstremt kostbart prosjekt med store minus på inntektssiden (på tross av et eskalerende skatteregime), med en kolossal offentlig sektor og et svulmende byråkrati som resultat. MDG profilerer seg som blokkuavhengig, men det er lite synlig i partiets venstreorienterte program.

Når det kommer til de store løsningene, ønsker MDG en sterk statsmakt eller svært detaljert lokal styring, høye offentlige utgifter og avgifter, høye skatter. Partiet er dypt mistenksomme til økonomisk vekst og vil avvikle norsk oljeindustri innen 20 år.

De vil forby finansvirksomhet «uten påviselig samfunnsnytte» og begrense størrelsen på banker og andre finansinstitusjoner. Staten skal sørge for «rettferdig fordeling og omfordeling av godene». MDG vil øke formueskatten og begrense retten til rentefradrag. Kommunene skal gis anledning til å øke sine inntekter ved å fjerne maksimalgrensene for kommunale skattesatser. I tillegg vil MDG bygge kommunale boliger i stor stil. Vi må tilbake til Gerhardsens planøkonomi for å finne tilsvarende regulering av boligmarkedet.

Dermed flagger partiet en økonomisk politikk godt ute på venstrefløyen. Også klassisk venstresideposisjonering som boikott av Israel og NATO-motstand er på plass.

Sareptas krukke

MDGs program fremstår som et ønskeskriv, der det økologiske fellesskapet ikke bare er et miljøpolitisk anliggende, men like mye et livssyn og en levemåte, hvor alt henger sammen med alt, formodentlig inspirert av tenkere som Spinoza (‘Gud’ er i alle ting) og dypøkologi som hos Arne Næss. MDG ønsker «et bedre samarbeid mellom skolemedisin og alternativ medisin». Om dette også gjelder homeopati og healing fremkommer ikke. I den grønne økofilosofien står profitt, vekst, og effektivitet for kulde og fremmedgjøring – i motsetning til drømmen om en (urban) naturtilstand i et stort empatisk kollektiv.

Oslopartiet vil legge til rette for mer fleksible boformer som bofellesskap og kollektiver og etablere boligprosjekter for unge kunstnere. I sum et utsyn mot verden som er gjenkjennelig på den ikke-dogmatiske venstresiden, og som i sin tid ble så fornøyelig beskrevet i svenske Lukas Moodyssons film Tilsammans. Men der hvor Tilsammans skildret hvordan 68ernes kollektiver meldte seg ut av statens klamme favntak, vil 68ernes barn og barnebarn i MDG gjøre kollektivet om til Staten. Liberalt (i vid eller snever forstand) er det ikke.

Oslopartiets program for 2015 er en studie verd. Mange av formålene har ingen «grønn» begrunnelse, men er snarere i tråd med Rødts og SVs profil. MDG vil avvikle Osloprøvene. De er mot karakterer i femte klasse og vil innføre nynorsk i barneskolen. Ingen av disse sakene har noen åpenbar miljøprofil. Snarere virker det overordnede mål å være å «prioritere livskvalitet fremfor materiell vekst». Ingen karrierister til Oslo by altså (derimot er MDG mot heldagsskolen, noe som retter opp litt av inntrykket av den grønne barnevaktstaten).

Ambisiøse fritidsprosjekter for barn og voksne er programfestet som offentlige, vedtaksbelagte oppgaver som skal finansieres via en stadig voksende skatteseddel. Kommunen skal stimulere til dagligvarehandel «innen kort avstand fra hjemmet», samt «skape flere sosiale møteplasser i nærmiljøene, og gjøre lokaler i skoler, kommunehus, ungdomsklubber og aktivitetshus mer tilgjengelige». Videre vil MDG, som det heter, legge til rette for lokale deleordninger, som bilkollektiver, felles hageredskaper, arbeidsfellesskap, og gjennomføre flere politiske folkemøter og styrke brukermedvirkning i lokale planprosesser.

Listen kunne vært mye lenger. I sum er slagsiden mer enn økonomisk. En sitter også igjen med inntrykket av at Den grønne bevisstheten skal meisles inn fra vugge og grav, med idealborgere som er på dugnad – hver dag, for som det heter: «Vi setter personlig frihet høyt, men da en grønn frihet der solidaritet og medfølelse setter grensene for individuell frihet – ikke omvendt.»

Vi skal altså være frie så lenge vi ikke går på tvers av interessene til et stort, sosialt og grønt fellesskap.

Et slags «dødskyss»?

Også i synet på styreform er MDG radikale. De anser hyppig bruk av folkeavstemninger som en utvidelse av demokratiet. Det er en gjenganger hos populister, hvor man tilsynelatende glemmer det faktum at folkeavstemninger i realiteten er knallhard flertallsmakt.

Det er mye ulikt som omfavner MDG. Nylig gikk tidligere direktør ved BI, Jørgen Randers, ut i Dagens Næringsliv (1.9) med full støtte til MDGs program: «Men det forutsetter selvfølgelig at det er et flertall i befolkningen for MDGs ukonvensjonelle løsning av det moderne, steinrike tjenestesamfunnets problem. Og det er ikke gitt.»

Randers har tatt til orde for et slags opplyst økologisk enevelde, fordi demokratiet ikke makter å stanse klimakrisen, samt å innføre ettbarnspolitikk etter kinesisk modell i Europa. «Jeg gned meg i hendene», sa Randers da orkanen Katrina traff New Orleans i 2005. Her kunne vi nemlig se et eksempel på klodens tilstand. I miljøbevegelsen førte det til hakeslipp. Naturvernforbundets Lars Haltbrekken tok kraftig avstand.

MDG derimot, slo Randers omfavnelse opp med stor begeistring på egen Facebookside. Miljøpartiet i Bærum takket Randers «for å stille opp med kunnskaper og meningers mot i kampen mot trollene og de tradisjonelle økonomene», mens partiets ordførerkandidat i Kongsberg skrev at Randers demokratibetraktninger i «hovedsak er i samsvar med vårt syn». Det er ikke helt enkelt å tolke MDG i lys av dette, for totalitære er de åpenbart ikke. Men partiet har tidligere slitt med medlemmer og tillitsvalgte med sterke konspirasjonsteoretiske synspunkter. Det er åpenbart flere forhold i partiet som trenger noen ekstra runder i tenkeboksen.

Sjarmerende og lite liberalt

MDG kan fremstå sjarmerende og idealistiske. Allikevel er partiet preget av en konformitet og moralsk konsensus som for mange vil fremstå som påtrengende. Særlig når det grønne fellesskapet tar form av et politisk prosjekt som forgrener seg ned til minste lokalmiljø og langt inn i familielivet. Som i alle fellesskap er det alltid noen som står utenfor, av egen vilje eller på grunn av bevirket utenforskap. For dem vil MDGs økologiske drømmesamfunn fremstå som beklemmende, fordi det er så insisterende.

MDG har kanskje ikke forstått at et liberaldemokratisk samfunn er tuftet på at folk også har krav på å bli beskyttet fra politikkens tentakler. Det er i så fall en uforstand MDG deler med mange venstreradikale.

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita.

Kilde: VG.

ektenyheter