Suma Kaare mener hun har svaret på hvordan Tanzania kan komme seg videre uten norske bistandspenger. FOTO: PANDORA FILM

Norge har gitt bort 400 milliarder kroner i bistand de siste 60 årene. Nå mener flere at norsk bistand skader mer enn den hjelper.

I en ny dokumentarserie som starter i kveld på NRK1 blir det fokusert på Norges bistandshistorie. Gjennom 60 år har Norge sendt milliarder ut i verden. Bare i år gis det rundt 30 milliarder kroner. Noe som gjør oss, sammen med Sverige, til verdensmestere i bistand.
Det store spørsmålet har hele tiden vært om bistanden skader mer enn den hjelper. Norads egen konklusjon er at bistand virker, men ikke godt nok.

– Skaper skjevhet

Et av de landene som har fått flest norske bistandsmillioner opp gjennom årenes løp er Tanzania. Et land uten de store akutte og åpne krisene de siste 50 årene, men som har blitt definert som en prioritert samarbeidspartner for norsk bistand.

Der har Norad gått fra å ha fokus på samarbeid mellom norske eksperter og tanzanianere, om for eksempel bygging av veier og undervisning i skoler. Til dagens løsning der brorparten av pengene kanaliseres gjennom de tanzanianske myndigheter.

Men mange afrikanske bistandseksperter mener nå at pengene har skapt en avhengighet og en skjevhet i samfunnet som ikke bidrar til utvikling. Snarere tvert imot.

– Norsk bistand har skapt en svak stat og en avhengig stat. Vi snakker om stat som tror man får sine inntekter fra bistand og ikke sitt eget folk, sier Suma Kaare rektor ved MS Utviklingssenter i Arusha Tanzania i dokumentarserien «Den gode viljen». Hun blir av mange regnet som en av de fremste ekspertene på området. 

– Når nordmennene kommer hit og støtter helseforetak føler ikke myndighetene seg forpliktet til å møte sine egne forpliktelser. Jeg mener det da skapes en mulighet for å misbruke offentlige midler. Folk fokuserer på at pengene er fra Norge, i stedet for myndighetene i Tanzania. Bistand har dermed skapt en «tiggermentalitet» i Tanzania. Både hos folket og myndighetene, advarer hun.

Mislykket bistandsprosjekt

Kroneksemplet på mislykket norsk bistand stammer fra Tanzanias naboland Kenya. På slutten av 70-tallet bestemte Norad seg for å finansiere det som den gangen skulle blir verdens største kjølelager for fisk ved den store ørkeninnsjøen, Lake Turkana.

Ny vei, som i dag er ufremkommelig, ble bygget for 310 millioner kroner i 1984, og selve fryselageret kostet mer enn 15 millioner.

Kaianlegg og fiskefabrikk står i dag nærmest ubrukt siden det rett og slett ikke var nok fisk i sjøen.

Midt i ørkenen, ved Lake Turkana ligger et enormt forlatt fryselager finansiert av norske bistandsmillioner. FOTO: PANDORA FILM

– Da den økonomiske evalueringen ble gjort og oppdaget de at kjølerommene var for store. For å bruke generatorene til å produsere is av det varme vannet, måtte man nemlig bruke veldig mye diesel. Så det hadde aldri blitt lønnsomt, forteller Immanuelle Imana, som var direktør ved lageret fra 1979 til 1984.

Senere kom det også frem i en BBC-dokumentar at for å få fryselageret til å virke måtte de bruke hele Turkanas ferskvannsbeholdning. Det samme vannet som fisken de skulle fiske og fryse ned skulle leve i.

Dette har lenge blitt stående som selve symbolet på mislykkede bistandsprosjekt der vestlige organisasjoner ikke tar hensyn til lokale forhold.

– Skader mer enn det hjelper

– Hovedgrunnen til at mange bistandsprosjekt kollapser er at når pengene kommer inn ser alt bra ut, men når pengene stopper opp, kollapser hele prosjektet. Grunnen til dette er at vi tror pengene er løsningen. I stedet for å se hvor viktig det er at folket selv og deres måte å tenke på kan bidra til å gjøre prosjektet vellykket, sier James Shikwati, som leder den kenyanske tenketanken IREN. Og han er klar i sin konklusjon.

– Jeg mener utviklingshjelpen har skadet mer enn den har hjulpet, spesielt når vi fokuserer på holdninger og tenkemåter hvor vi venter på løsninger fra et annet sted. I motsetning til å tenke hvordan man kan løse problemene som en nasjon.

 

Les mer på NRK.

ektenyheter