På slutten av 1950-årene utførte Stanley Milgram studier på sosial konformitet i flere land for å undersøke forskjeller i den nasjonale karakteren. Han fant at nordmenn var de mest konforme i verden.

«It’s safe to be like the others, because I want to be liked» (Woody Allen, Zelig, 1983)

I Woody Allens komiske pseudodokumentarfilm fra 1983 møter vi Zelig. Han vil så gjerne bli akseptert av alle mennesker, derfor etteraper han meningene og verdiene til alle han møter. Han tar også deres dialekt, så når han snakker med rikfolk tar han til seg overklassens sosiolekt, mens han snakker funky i selskap med jazzmusikere. Han er en menneskelig kamelon, som etteraper sine omgivelser, som asiat i Chinatown, som fasist i Hitlers krets og som psykoterapeut i møte med sin egen psykoterapeut. Denne personifiseringen av absolutt sosial konformitet er en komisk og ekstrem karikatur. Samtidig er årsakene som ligger bak hans behov for å tilpasse seg andre mennesker, noe de fleste kan kjenne seg igjen i: «Jeg vil ikke virke dummere enn andre» og «Det er så trygt».

 Forskningsresultatene viser at de norske forsøkspersonene følger majoritetens feilaktige svar i over 60 % av tilfellene. Dette gjelder både når studenter og industriarbeidere deltar. Milgram utfører senere samme eksperiment i Frankrike, der konformiteten viser seg å være under 50 %. I en variant av eksperimentet legger han til en ekstra variabel der forsøkspersonen blir møtt med utsagn som «skal du stikke deg ut?» dersom han eller hun motsier flertallet. I denne varianten stiger konformiteten til nesten 80 % i Norge, mens den kun stiger i mindre grad i Frankrike. Videre blir over halvparten av franskmennene forbannet over denne kritikken og kommer med krasse motsvar, «(they) directed a stream of abusive language at their taunters.» (Milgram, 1961, s. 49). I Norge godtok nesten alle bemerkningen i taushet.

ektenyheter