Av Professor Emeritus Arnfinn Langeland (hydrobiologi, NTNU)

Solmaksimum hvert 11.år

Hvert 11. år gjennomgår sola en periode som kalles solmaksimum der det kan sees mange solflekker (Den stormfulle sola; Pål Brekke 2013). Både antall solflekker og lengden av solsyklus er korrelert til temperaturen på jorda (Solheim et al 2012, som finner en signifikant negativ trend mellom lengden på en solsyklus og temperaturen i neste solsyklus). Vi har nå passert solmaksimum i syklus nr. 24 og det forventes et kaldere klima mot 2020. Naturen styrer havstrømmer, vær og vind og fordeler den ujevne varmeinnstråling fra sola mellom nordlige og sørlige deler av jorda. Disse kreftene beskrives i vitenskapelige definerte naturlover.

Jordas atmosfære

sammen med magnetfeltet og ozonlaget, beskytter Jorda mot skadelig stråling og regulerer strålingsvarmen fra Sola. Miskolczis (2014) optiske konstant (se figuren, klikk for større bilde), som er testet mot 61 års observasjoner, sier at det er en likevekt mellom innkommende energi fra sola (oppvarming) og utgående infrarød energi (avkjøling). En konsekvens blir at den påståtte drivhuseffekten av CO2 blir en fysisk umulighet:

“In our view the greenhouse phenomenon, as it was postulated by J. Fourier (1824), estimated by S. Arrhenius (1906), first quantified by S. Manabe and R. Wetherald (1967), explained by R. Lindzen (2007), and endorsed by the National Academy of Science and the Royal Society (2014), simply does not exist.”

Global overflatetemperatur bestemmes av vann via fordamping og kondensasjon hvor vannet kompenserer for endret mengde CO2. 71 % av jordas overflate består av vann og Det hydrologiske kretsløp, med havet som det viktigste lager for varmeenergi, blir avgjørende for global temperaturregulering.

Drivhusgassene

hvor vanndamp/skyer utgjør mer enn 96 %, reflekterer tilbake til Jorda varmeenergi som et ledd i den globale temperaturregulering. CO2 utgjør en liten del av drivhusgassene mindre enn 2 % herav fossile utslipp på promillenivå. Vanndampen absorberer 33 ganger så mye varmeenergi som CO2 slik at bidraget fra CO2 blir lite. Henrys lov om gassutveksling mellom vann og luft, som er temperaturavhengig, regulerer mengden CO2 i havet.

Mens temperaturen har variert

i sykluser mellom stigende og synkende etter den lille istid som sluttet omkring 1850 (jfr figuren som viser temperatur 1850-2010), har CO2 i hele perioden fra 1958 vist et jamt stigende forløp. I en 20 års periode (1958-1978) sank temperaturen, mens den var økende i perioden 1979-1997. De siste 18 årene har ingen stigende temperatur. Vi ser istedet en svak synkende tendens, på tross av stadig økende mengder CO2.

Les hele artikkelen på Klimarealistenes hjemmeside.

ektenyheter