I dag er Bufetat og kommunene til dels bitre konkurrenter om barnevernsbarna – og pengesløseriet er stort. Uenigheten er faktisk så stor at det for flere år siden måtte opprettes en egen «domstol», BTN-nemnden, for å løse prestisjekrangler mellom Bufetat og kommunene.

Både Høyre og Venstre har tidligere gått inn for å legge ned Bufetat. Nå er det på tide at Frp tar grep – og får regjeringen i aksjon. Våre lokale stortingsrepresentanter bør vise initiativ.

Det er enkelt å dokumentere at Bufetat og barnevernet er overmodent for dyptgripende omorganisering. Bufetats fem regionkontorer har siden starten i 2004 fått vokse til uavhengige byråkratier med en nesten helt fraværende sentral ledelse. Dette er et hovedpoeng i flere rapporter.

På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) leverte fire av de største konsulentselskapene i Norge i 2011 grundige evalueringer av Bufetats arbeid. Rapportene er på til sammen 1 200 sider. Mye av det som står der er til dels ganske graverende:

• Om ledelse skriver Deloitte: «Bufdirs styring av regionene har tidligere vært preget av at det har vært uformell kontakt mellom enkeltpersoner.»
• Topptunge og overbemannede regionkontorer.
• Byråkratikostnadene beregnes til nesten 500 millioner kroner i året.
• Hver ansatt har bare én klient å bestyre.
• Ansatte i særlig kommunene forteller om dårlige samarbeidsforhold, og at Bufetat ofte forsøker å overstyre det kommunale barnevernet.

Bufetat har i lang tid hatt mer enn nok kunnskap til å løse egne floker. Flere tidligere analyser (Riksrevisjonen, Econ, Fafo, Rambøll) har tydelig vist dette. Ikke noe er gjort. I 2011 var det 4.715 årsverk i etaten – med driftsutgifter på 5.800 millioner kroner.

90 prosent gikk til det statlige barnevernet; altså 5,3 milliarder kroner. Tallene er nok ikke lavere i dag.

Deloitte definerer Bufetats byråkratikostnader som utgifter til «regionale fellestjenester», som i snitt er beregnet til rundt 100.000 kroner per barn per år. Bufetat hadde i 2010 tiltak for 4.879 barn; enten i fosterhjem, i institusjon eller hjelpetiltak i hjemmet.

Grovt regnet forsvinner altså 500 millioner i året uten å komme barna til gode.

Byråkratikostnadene kunne dekket lønn og utgifter til 3.000 fosterhjem i kommunal regi. Bufetat har over 4.700 årsverk for å administrere knapt 4.900 barneverntiltak. Over 1.000 av disse enklere hjelpetiltak er i hjemmet, vel 700 dreier seg om barn som etaten har kjøpt plass til i private institusjoner – uten bemanningsansvar.

Bufetat har altså minst én ansatt for hver barnevernsklient; hvorav en tredjedel enten er hjemme eller i institusjon. Dette tyder på altfor mange ansatte.

Et hovedpunkt i rapportene var at Bufetat ikke fulgte barnevernloven; ved i svært mange tilfeller å tilrive seg kommunenes lovmessig pålagte saksbehandling. Evalueringsrapportene var tenkt å være grunnlag for en stortingsproposisjon om organisering. På dette tidspunktet var dagens regjeringspartier mest opptatt av det tilstundende stortingsvalget.

De rødgrønne klarte derfor å omgå rapportenes sterke kritikk ved å omdefinere saken til en lovproposisjon – uten politisk diskusjon. Det eneste som skjedde var at enkelte paragrafer i barnevernloven ble omskrevet – slik at Bufetat fikk ytterligere makt over kommunene i barnevernsarbeidet.

Det er skrikende behov for flere fosterhjem, men denne viktige oppgaven synes å være lite attraktiv.
Årsakene er mest at fosterforeldre ikke føler seg verdsatt og at de ofte opplever kontroverser mellom Bufetat og kommunene.

De får dårlig betalt; 7.125 kroner måneden, har svært dårlige arbeidsrettslige rettigheter og i praksis ingen juridisk beskyttelse hvis fosterhjemsoppdraget ender i krise. Politikerne bør rydde opp i det som en fraværende ledelse i Bufetat ikke makter.

Interesserte bør bruke litt tid på lese rapportene som konsulentselskapene fikk vel ti millioner for å utarbeide.

De inneholder store mengder fakta og anbefalinger, men har ikke ført til noen resultater som gir bedre barnevern – utenom å gi Bufetat mer makt.

Les mer.

ektenyheter